Opeth: Ghost Reveries

Med sin unike blanding av prog, metal og death, har Opeth gjennom en lang karriere bygget opp en solid fanbase verden over - også her i Norge. På sitt åttende album leverer de såpass solide saker at de bør ha mulighet til å kapre enda flere fans.


Death metal-linken kommer i form av growlingen, og ikke så mye annet. De musikalske partiene er aldri like hardtslående som death metal normalt er, og de som kjenner bandet, vet godt at deres blanding av clean vokal og growling er et av bandets markante kjennetegn. På dette albumet er de tyngste partiene i absolutt mindretall, og bandet har tatt et skritt nærmere prog-metal.

Som et slags dødsdømt Dream Theater bergtar de lytteren fra første sekund av tittelkuttet som åpner "Ghost Reveries". Det er tungt og skummelt, men etterhvert som synthene og cleanvokalen overtar, blir det både sjelfullt og følsomt. Åpningslåta inneholder de fleste av de elementene bandet serverer utover på albumet. Flesteparten av låtene har en spilletid på rundt 10 minutter, og da er selvsagt variasjon påkrevd for at vi ikke skal kjede oss.

Kontrastene har alltid vært en viktig del av oppbygningen av Opeths låter, og den formelen holde de ved også på "Ghost Reveries". Albumet er utfordrende og fascinerende, og du vet aldri hva som venter ved neste taktskifte.

Bandet leverte en etter sigende meget sterk konsert under Hole In The Sky-festivalen i Bergen for et par uker siden, og spiller i kveld (19. september) på Rockefeller i Oslo.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Opeth: Heritage

(25.09.11) Det er tre år siden metall-gudene i Opeth ga ut sitt forrige album, "Watershed". Den lenge etterlengtede oppfølgeren, "Heritage", er endelig i butikkene. Den kommer til å skuffe mange tusen fans, men også skape en helt ny fanskare samt åpne for nye muligheter for det svenske bandet. Først og fremst må jeg si at jeg har hørt på Opeth siden jeg begynte å bry meg om musikk, og at jeg mener "Blackwater Park", "Ghost Reveries" og "Watershed" er noen av de beste utgivelsene innenfor metallsjangeren noensinne. Det er derfor skuffende å måtte konkludere med at deres siste album rett og slett er ganske kjedelig.


NW: Lydproblemer og komikk fra Opeth

(15.06.10) (Oslo/PULS): Svenske Opeth steppet inn da Mastodon måtte avlyse pga sykdom, og vokalist Mikael Åkerfeldt startet konserten med å si ”Vi är inte Mastodon – Det här bandet heter Opeth!” til vill jubel fra Opeth-fansen som hadde samlet seg nederst i gropa foran scenen.


Bildespesial: Progressive Nation i Spektrum

(28.09.09) (Oslo/PULS): Det ble mange timer med progrock da Dream Theater, Opeth, Bigelf og Unexpect rullet inn i Oslo Spektrum i helgen. Her følger en visuell rapport fra det hele.


Opeth: Kompleks maktdemonstrasjon

(18.03.09) (Oslo/PULS): Opeth sin konsert på Rockefeller forrige uke var av en slik karakter at undertegnede ble satt ut flere dager. I regi av Rikskonsertene spredde svenskene sitt komplekse budskap forrige uke, og i Oslo var det smekk fullt.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.