Moneybrother: To Die Alone

Moneybrother slo gjennom fra intet med albumet "Blood Panic". Nå er den vanskelige andreskiva ute. "To Die Alone" er ikke like fantastisk som den første, men plasserer Moneybrother helt i toppen av dagens nye skandinaviske artister.


Lukk øynene og nyt. Det er oppskriften på hvordan denne skiven best kommer til sin rett. Kremlåtene kommer på rekke og rad, samtidig som de ikke klarer å matche de beste på "Blood Panic". Men nå sier det mer om hvilket utrolig sterkt album "Blood Panic" var.

"To Die Alone" er heldigvis ingen remake av "Blood Panic". Det er ingen tvil om at det er Moneybrother vi har med å gjøre, men lydbildet er noe forandret siden sist. Det mest iørefallende er at blåserne som fungerte så utmerket forrige gang, nå delvis har måttet vike for strykere.

Det er på en måte både skivas styrke og svakhet. Blåserne var med på å skape det mektige uttrykket som kjennetegner "Blood Panic", mens strykerne gir Moneybrother en litt annen dimensjon. Anders Wedin aka Moneybrother er like trist og innbitt som han var på forrige skive, men uttrykket er mer dempet nå. Og dessverre fører det til at det ikke er like magisk med en hel Moneybrother-skive.

Moneybrother var hakket mer mektig på debutalbumet, men dette er fremdeles musikk for alle med et stort og varmt pophjerte. Bare hør på Anders Wedins stemme. Det er en stor og særegen stemme. Hør ham synge om kjærligheten, om oppturer og nedturer. Dette er noe de fleste kan kjenne seg igjen i. Moneybrother kan likes av mange. Svært mange.

Det er et par spor her som virkelig er med på å bekrefte Moneybrothers posisjon som en av de nye store i Skandinavia. Hør på åpningen "They're Building Walls Around Us" (ojoj, for en knallsang!), kos deg med cymbalmagien i "It Ain't Gonna Work" og den nydelige "What's The Use In Trying?".

"To Die Alone" er en utmerket gave til en god venn eller deg selv. Moneybrother leverer stor og meningsfylt popmusikk, selv om han har vært enda bedre før.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bukta 09: Svensk seier i Bukta

(04.07.09) Det skulle syv svensker til for virkelig å få fart på Buktafestivalens tredje dag. Moneybrother ble enkelt og greit en feiende flott konsertopplevelse.


Moneybrother: Mount Pleasure

(24.09.07) For noen stoppa verden et sted mellom New Jersey, London og Gøteborg - en gang tidlig på 70-tallet. Anders Wendin øser av et tilsynelatende utømmelig kar godsaker med en kvalitet som antyder minst 12 års lagringstid!


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.