Moneybrother: To Die Alone

Moneybrother slo gjennom fra intet med albumet "Blood Panic". Nå er den vanskelige andreskiva ute. "To Die Alone" er ikke like fantastisk som den første, men plasserer Moneybrother helt i toppen av dagens nye skandinaviske artister.


Lukk øynene og nyt. Det er oppskriften på hvordan denne skiven best kommer til sin rett. Kremlåtene kommer på rekke og rad, samtidig som de ikke klarer å matche de beste på "Blood Panic". Men nå sier det mer om hvilket utrolig sterkt album "Blood Panic" var.

"To Die Alone" er heldigvis ingen remake av "Blood Panic". Det er ingen tvil om at det er Moneybrother vi har med å gjøre, men lydbildet er noe forandret siden sist. Det mest iørefallende er at blåserne som fungerte så utmerket forrige gang, nå delvis har måttet vike for strykere.

Det er på en måte både skivas styrke og svakhet. Blåserne var med på å skape det mektige uttrykket som kjennetegner "Blood Panic", mens strykerne gir Moneybrother en litt annen dimensjon. Anders Wedin aka Moneybrother er like trist og innbitt som han var på forrige skive, men uttrykket er mer dempet nå. Og dessverre fører det til at det ikke er like magisk med en hel Moneybrother-skive.

Moneybrother var hakket mer mektig på debutalbumet, men dette er fremdeles musikk for alle med et stort og varmt pophjerte. Bare hør på Anders Wedins stemme. Det er en stor og særegen stemme. Hør ham synge om kjærligheten, om oppturer og nedturer. Dette er noe de fleste kan kjenne seg igjen i. Moneybrother kan likes av mange. Svært mange.

Det er et par spor her som virkelig er med på å bekrefte Moneybrothers posisjon som en av de nye store i Skandinavia. Hør på åpningen "They're Building Walls Around Us" (ojoj, for en knallsang!), kos deg med cymbalmagien i "It Ain't Gonna Work" og den nydelige "What's The Use In Trying?".

"To Die Alone" er en utmerket gave til en god venn eller deg selv. Moneybrother leverer stor og meningsfylt popmusikk, selv om han har vært enda bedre før.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bukta 09: Svensk seier i Bukta

(04.07.09) Det skulle syv svensker til for virkelig å få fart på Buktafestivalens tredje dag. Moneybrother ble enkelt og greit en feiende flott konsertopplevelse.


Moneybrother: Mount Pleasure

(24.09.07) For noen stoppa verden et sted mellom New Jersey, London og Gøteborg - en gang tidlig på 70-tallet. Anders Wendin øser av et tilsynelatende utømmelig kar godsaker med en kvalitet som antyder minst 12 års lagringstid!


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.