Gehenna: WW

Det gikk rykter om at Gehenna kom til å søke tilbake til røttene i forkant av skiveslippet; rykter som viste seg å holde stikk. Heldigvis. Men ikke forvent deg en ny ”Spell”-skive. Det er Darkthrones opptråkkede fotspor Gehenna velger å utforske denne gangen.


Gehenna ble dannet i 1993, og ble på flere måter et aldri så lite motstykke til den tradisjonelle og minimalistiske old school black metallen som herjet som verst på den tiden. Deres black metal var melodiøs, og de var langt ifra redde for å ta i bruk synther. Samtidig var musikken bekmørk atmosfærisk og kvass i beste black metal stil. 1994-1997 er etter min mening Gehennas beste periode. I 1998 skjedde det en endring sjangermessig. Selv om black metallen fremdeles var merkbar på dette årets utgivelse, "Admirion Black", begynte death metallen å bli fremtredende hos Gehenna. Frem til "WW" har bandet bare brukt flere og flere death/thrash-elementer. Gleden er desto større over å se at Gehenna søker i nye retninger igjen.

Linken fra "Admirion Black" er allikevel ikke så veldig vanskelig å følge, selv om den har bleknet noe hen i de massive black metal innskytelsene. "WW" er overraskende kort med sine drøye 30 minutter, men det er da heller ikke bra med for mye av det gode. Bandet kjører på med full guffe og intensiv rytme i store deler av skiva, men noen pustepauser i form av låter som "Flames Of The Pit" blir det også plass til. Denne låta føres av et seigt og groovy hovedriff, og den minner svært om Kholds svarte tyktflytende metal.

Det er de mest intense og varierte sporene som låter best på "WW". Enkelte av låtene fremstår som litt vel monotone i perioder, men før man vet ordet av det setter kongelåter som "Werewolf", "Grenade Prayer" og "Silence The Earth" inn der de overkjører de mindre interessante bidragene uten problemer. De lett spredte blastbeatsene i kombinasjon med de mest suggerende og atmosfæriske avbrekkspartiene gir god magefølelse og trang til å skru enda mer på volumknappen. Fortsett slik!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Taake og Gehenna åpnet svartmetallhøsten

(10.10.21) Det har endelig blitt høst, Norge har stort sett fått kontroll over koronaen og man kan ta på seg battle-jakka og dra på konsert.


Svart påske - Inferno Festival 2005: Dag 3

(29.03.05) (Oslo/PULS): Metalfolket møtte opp i hopetall også på den tredje og siste dagen av Inferno Festival 2005. Her får du vår rapport fra avslutningsdagen for nok et vellykket arrangement.


Infernalsk helg på Rockefeller og John Dee

(16.04.01) (Oslo/PULS): Tidenes første Infernofestival ble arrangert nå i påskehelgen. Det ble for festivalgjengerne en litt forskrudd påskefeiring, hvor et av hovedtemaene var Jesu' død og oppstandelse sett fra en litt annen synsvinkel. Stikkord kan nevnes som blant annet opp-ned-pentagrammer, opp-ned-kors og verdens lengste og tøffeste skinnfrakker. Selv var vi i en satans god stemning, da vi med mjød i kroppen skulle begi oss ut på vår ferd ned til de mørke festivalkamre. God stemning hersket også blant de øvrige festivalgjengerne. Vi tror de alle var ganske glade inne i seg, selv om mange av de så fryktelig slemme ut.


Gehenna: Murder

(20.11.00) AAAAh! Gutta fra Stavanger med susp og nyrebelte! Gehenna var veldig Black Metal tidligere, den forrige skiva "Adimiron Black" fikk stående applaus fra verdenspressen. Nå heller Gehenna mer mot Death metal. Og dette låter fett!


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.