The Lionheart Brothers: Colour Contrast Context ep

The Lionheart Brothers var tydelig inspirert av My Bloody Valentine på det lovende debutalbumet. Nå har de snørt på seg sjumilsstøvlene, og fremstår som et spennende popeventyr. "Colour Contrast Context" viser et band med et eget uttrykk, et band som har modnet mye siden sist.


The Lionheart Brothers' første album, "White Angel Black Apple", ble skammelig forbigått her til lands. Nå er Marcus Forsgren og Audun Storset tilbake med en ny utgivelse, og denne gangen er utgiveren, ChewinPine Records, gledelig nok norsk.

"Colour Contrast Context" fortsetter kvalitetsmessig der debuten slapp, uten at vi får de samme låtene om igjen. The Lionheart Brothers låter lettere og mer lystige på denne ep-en. Første gang jeg hørte "Time River Floaty" trodde jeg at jeg hørte en av de mer glade Flaming Lips-sangene. Men så var det altså The Lionheart Brothers. Ikke småtteri.

Klæbu-guttene Storset og Forsgren er både mer tilgjengelige og svevende denne gangen. Allikevel føles det som om det fremdeles er mer å hente når det gjelder det kommersielle potensialet her. Riktignok er det veldig vakkert og forførende, men det kan nesten bli litt for svevende til tider. Det kan nok ta for lang tid for enkelte før sangene fester seg, men det skal sies, når de først sitter, både sitter og treffer musikken The Lionheart Brothers skriver like bra som historiene til Astrid Lindgren.

Dette er magisk popmusikk med strykere, vokalharmonier, fløyte og synth på et veldig høyt nivå. Samtidig er jeg overbevist om at dette ikke er det beste (eller siste) vi har hørt fra The Lionheart Brothers. Det sier ikke rent lite. Dessverre blir låtene på denne ep-en en anelse for lite varierte til at vi kan utrope The Lionheart Brothers som konger foreløpig.

The Lionheart Brothers har gått fra å være veldig lovende på den sterkt My Bloody Valentine-inspirerte debuten til å fremstå som et veldig bra popkort på denne ep-en. En deilig avveksling fra den uforståelig hippe softrocken. Alle med sansen for stor pop har merket seg dette bandet for lengst.

Hvis ikke, er tiden moden for det nå.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Et godkjent førjulshvileskjær fra The Lionheart Brothers

(01.12.07) (Trondheim/PULS): Året 2007 ble The Lionheart Brothers' store gjennombruddsår her hjemme. Etter at de slapp albumet Dizzy Kiss tilbake i januar, har bandet blitt pekt ut som «det neste store». Når de nå planlegger plateslipp og miniturné også i England, peker samtlige tomler opp for Løvehjertene. Dette til tross: På Blæst denne kvelden var det like før oppvarmerne toppet hovedattraksjonen.


The Lionheart Brothers: Dizzy Kiss

(23.01.07) Dette er tida for å ta den igjen: Lille speil på veggen der, hvem er coolest i verden her? Andre-albumet fra The Lionheart Brothers er sensasjonelt bra!


Mektig og sterk hjerterock

(02.02.04) (Bergen/PULS): Lionheart Brothers. Det de leverer på scenen grenser til det fantastiske. De spiller shoegazerrock av ypperste sort, og klarer å overføre magien fra skive til scene. Merk deg Lionheart Brothers først som sist.


The Lionheart Brothers: White Angel Black Apple

(10.03.03) The Lionheart Brothers er bandet som er mest kjent for å ikke ha fått spille på by:Larm. På debutalbumet "White Angel Black Apple" får du møte et modig band, som absolutt kan bli et navn i engere kretser med tiden.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.