The Streets: A Grand Don't Come For Free

"A Grand Don't Come For Free" kunne vært et glimrende tegneseriehefte! Tenk deg en engelsk versjon av vår egen street-tegner Christopher Nielsen med manuset til Mike Skinner. Da hadde den historiebaserte, men tilsvarende "umusikalske" andreplata til The Streets kommet til sin virkelige rett.


"A Grand Don't Come For Free" er diametralsk forskjellig fra den vindskeive og hissige platedebuten "Original Pirate Material". Komping og melodimaking er fullstendig underordnet, og istedet har Mike Skinner ryddet plass til en historie i 11 avdelinger, om jakten på kjærlighet og en forsvunnen skoeske med 1.000 pund.

Historien er bygd kronologisk, som en klassisk narrativ med begynnelse-midtdel-slutt. Den er saftig fortalt, og strør om seg av artige gullkorn-formuleringer. Men hva hjelper vel det når formspråket i fortellingen er like forutsigbar som en Hollywood-film? Er ikke hele vitsen med The Streets at han skal forvirre og forvrenge måten å uttrykke seg på? Gi dette til Christopher Nielsen og kall det råmateriale. Jeg er sikker på han hadde gjort mer ut av "Grand Don't Come For Free" enn The Streets har klart selv.

Platedebuten "Original Pirate Material" snudde opp-ned på millioner av syn (og viten) syn på den britiske garage- og hiphop-sjangeren, da Mike Skinner snakket i sjokkgode formuleringer over supercatchy beats og instrumenttemaer.

Jeg husker de første ukene i platebutikken etter plateslippet for to år siden. Vi hadde konkurranse bak kasseapparatet om hvem som klarte å etterligne Skinners aksent og timing med best presisjon og innlevelse. Og da helga kom, og jeg gikk på grillfest med kompisene mine, var "Original Pirate Material" både debatt-objekt ved middagsbordet og dansefavoritt om natten. Musikalsk nyskaping og halsbrekkende retorikk hånd i hånd, med fingrene kludret sammen i usymmetriske koblinger.

Det eneste vi hadde tapt på tegneserie-versjonen av "Grand Don't Come For Free", er Mike Skinners sjarmerende arbeiderklasse-aksent. Men samtidig blir det behovet mer enn tilfredsstilt på "Original Pirate Material" - en plate som for alltid vil stå skrevet i historiebøkene med store blokkbokstaver.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Roskilde '08: Vellykket publikumsfrieri

(05.07.08) Mike Skinner, bedre kjent som The Streets, forsøkte først å få publikum til å synge for ham, men innså fort at seksti tusen berusede skandinaver ikke er de beste til å manøvrere gjennom tekster sunget på londonifisert Birmingham-engelsk.


The Streets til Øya

(13.04.04) The Streets - alias Mike Skinner - er klar for Øyafestivalen.


The Streets med nettalbum

(17.09.03) The Streets følger opp brakdebuten "Original Pirate Material" med en ren nettugivelse! Fra 14. oktober ligger minialbumet "All Got Our Runnins" tilgjengelig for nedlasting.


The Streets beholdt troverdigheten

(28.11.02) (Oslo/PULS): Mike Skinner alias The Streets har tjent ræva full av penger med et av årets aller beste debutalbum - "Original Pirate Material". Likevel var det frustrasjonen over hvor mye røyken koster i Norge, som han brukte som den røde tråden på Rockefeller der unggutten fra Birmingham skulle forsvare status som den tøffeste gutten i gata.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.