The Shins: Chutes Too Narrow
Det er ikke spørsmål om The Shins har laget årets beste låt. Spørsmålet er hvilken av melodiene som trekker det lengste strået i rockepressens årskavalkader i desember.
Er det "Young Pilgrims", som får post Beatles-versjonen av Paul McCartney til å virke melodiøst utviklingshemmet? Er det adrenalin-sjokket "Kissing The Lipless", som uansett humør og setting skyter lykkerus inn i pulsårene dine? Eller er det den beste samlingen av la-la-la's siden Phil Spectors gullalder, "Saint Simon", som vil stikke av med seieren? Ikke vet jeg, men sånn kunne jeg fortsatt til jeg nådde spørsmål nummer ni; to spørsmål færre enn det er spor på "Chutes Too Narrow".
Plata har snurret 34 sekunder av åpningssporet "Kissing the Lipless" når jeg blir kastet over ende og løftet til paradis i ett og samme taktslag: "You told us your new life there you got someone comin' around gluing". James Mercer sjokkroper ordene og tyner stemmeregisteret sitt omtrent en heltone over maks. Melodien støper seg umiddelbart til netthinnen min, og snirkler seg ned i potensmuskelen. Jeg føler The Shins all over; ikke bare første - men også tjueførste gang jeg hører refrenget.
Og i den tjueandre repetisjonen (eller no sånt) forstår jeg at dette ikke bare er en ekstatisk vårflørt; "Kissing The Lipless" er og blir en langvarig romanse - en elskelig akt som gir mer tilfredstillelse i løpet av tre minutter enn de fleste band presterer gjennom en hel karriere. Og fortsatt er det 30 minutter igjen av plata..
"Chutes Too Narrow" så lettskodd og treffende at den kan løpe opptil fem runder i stua mi uten at jeg rekker å røre meg! Og den tegner speilbilder; delvis av bandmedlemmenes personlige tanker om å spille musikk: "Have I left my home just to whine in this microphone?" Delvis av dagens verdensbilde slik det ser ut fra basen i New Mexico: "And though the saints of us devine in scient feeding lines / their sentiment is just hard to pluck from the vines". Og delvis er "Chutes Too Narrow" et speilbilde av de heiteste dagene i sommeren 1967: The Beach Boys og Love, The Beatles og Neil Young, you name it. Her er tidløs popmusikk med klassiske melodilinjer, klinisk rene lag-på-lag arrangementer og hyperintelligent sjangerflikking.
Debutplata "Oh, Inverted World" (2001) bærer mange av de samme egenskapene, men i "Chutes Too Narrow" er det ikke bare fengenervene som får kjørt seg i lytterstolen; det ligger også en uhåndgripelig dybde i låtene som ikke kan forklares, men som må oppleves og jobbes med.
Låtstammene skal ha mye av æren, men geniforklaringen av The Shins har også et annet viktig aspekt; timing. The Shins vet inderlig godt når de skal trykke på hvilke knapper. Det er det som er deres virkelige styrke, som løfter dem fra å være "fantastiske" til å bli "geniale".
Refrenget i "Kissing The Lipless" hadde aldri vært det samme uten den eksplosive Creep-gitaren i forkant. "So Says I" ville druknet i retropop-havet uten indierockerske milleniumstriks som fuzzvokal, stonertøffe trommebrekk og gitarlicks alà Soundtrack Of Our Lives' "Firmament Vacation" (kjenningsmelodien på Mandagsklubben). Og rekkefølgen på låtene tegner herlige bevegelser i spenningskurven - uansett hvilket punkt du starter fra.
Slik fortsetter moroa. Om en stund tror jeg at jeg skal spille den baklengs og sjekke om det ligger et skjult budskap et eller annet sted. Men det blir først etter jeg har gått lei av å spille den clockwise. Jeg har en følelse av at det blir lenge til.
Og så en melding til fattern: Sjekk ut hvordan The Shins avslutter plata med vuggesangen "Those To Come". George Harrison hadde vært stolt av å signere denne! Hører du fattern? ALT var ikke bedre før. Noe blir også enda bedre!
The Shins har fortsatt et stykke igjen til "Pet Sounds". Men hvis Pearl Jam "Ten", Neil Young "On The Beach" og The Strokes "Is This It" fortjener klassikerstempelet, så er også "Chutes Too Narrow" på lista.
Del på Facebook | Del på Bluesky