Cadaver: Necrosis

Cadaver står bak noen uforglemmelige øyeblikk i Norges nære musikalske fortid. Fra den vanvittige råskapen på ”Hallucinating Anxiety”, til den mer beherska, men tidvis glimrende ”...In Pains” og den ekstremt brutale comebackskiva ”Discipline”, har Anders Odden og kumpanene hans levert unik kvalitetsdødsmetall ikke mange andre band på kloden får til særlig mye bedre.


”Necrosis” er altså fjerde kapittel, og her blir vi nok en gang servert mums fra begynnelse til slutt. Ikke så kjapt og kjølig som forrige gang, kanskje litt mer ”...In Pains”, men du verden så jævla bra!

De typiske dødsmetallirritasjonsmomentene uoppfinnsom (stor)tromming, låtskriving og produksjon pluss en selvhøytidelighet på grensa til det absurde, glimrer som alltid i Cadavers tilfelle, med et befriende fravær. I stedet bys det på ni tidløse hits (”Come on, Come on, Fists in the air!”) av både den eldre og litt nyere skole i skjønn, men svært ond, forening med litt svartmetall og litt grindcore.

Lyden på plata er halvtørr og nedstrippa, et relativt sjangeroriginalt faktum som kler musikken her veldig godt. I stedet for den vanlige lydveggen, står Cadaver altså fram i all sin prakt, både som låtskrivere og instrumentalister, og gjør bandet enda litt tøffere enn tøffingene på forreste pulterad på den fæle dødsmetallskolen.

Alle låtene på ”Necrosis” er gull, men personlige favoritter er nok tidligere siterte ”Decomposed Metal Skin”, ”Evil Is Done” og ”Heartworm”.

At ikke Cadaver er mye større enn de er, må nok i første omgang tilskrives foreldrene deres, kanskje også den lange pausen på nittitallet, men ellers er det komplett uforståelig sett i forhold til kvaliteten på både skiver og opptredener i levende live foran publikum. Kanskje kvaliteten rett og slett er for høy?

Spekulasjonene overlater jeg til de sympatiske unge mennene på Oslo børs, og nøyer meg avslutningsvis med å presisere at dette er et pliktkjøp på lik linje med tannbørste og tannkrem.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Chromatics: Kill for Love

(19.06.12) Kvartetten fra Portland har brukt fem år på å snekre sammen oppfølgeralbumet, Kill For Love. – En sommerflørt til interesserte.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.