Cadaver: Necrosis

Cadaver står bak noen uforglemmelige øyeblikk i Norges nære musikalske fortid. Fra den vanvittige råskapen på ”Hallucinating Anxiety”, til den mer beherska, men tidvis glimrende ”...In Pains” og den ekstremt brutale comebackskiva ”Discipline”, har Anders Odden og kumpanene hans levert unik kvalitetsdødsmetall ikke mange andre band på kloden får til særlig mye bedre.


”Necrosis” er altså fjerde kapittel, og her blir vi nok en gang servert mums fra begynnelse til slutt. Ikke så kjapt og kjølig som forrige gang, kanskje litt mer ”...In Pains”, men du verden så jævla bra!

De typiske dødsmetallirritasjonsmomentene uoppfinnsom (stor)tromming, låtskriving og produksjon pluss en selvhøytidelighet på grensa til det absurde, glimrer som alltid i Cadavers tilfelle, med et befriende fravær. I stedet bys det på ni tidløse hits (”Come on, Come on, Fists in the air!”) av både den eldre og litt nyere skole i skjønn, men svært ond, forening med litt svartmetall og litt grindcore.

Lyden på plata er halvtørr og nedstrippa, et relativt sjangeroriginalt faktum som kler musikken her veldig godt. I stedet for den vanlige lydveggen, står Cadaver altså fram i all sin prakt, både som låtskrivere og instrumentalister, og gjør bandet enda litt tøffere enn tøffingene på forreste pulterad på den fæle dødsmetallskolen.

Alle låtene på ”Necrosis” er gull, men personlige favoritter er nok tidligere siterte ”Decomposed Metal Skin”, ”Evil Is Done” og ”Heartworm”.

At ikke Cadaver er mye større enn de er, må nok i første omgang tilskrives foreldrene deres, kanskje også den lange pausen på nittitallet, men ellers er det komplett uforståelig sett i forhold til kvaliteten på både skiver og opptredener i levende live foran publikum. Kanskje kvaliteten rett og slett er for høy?

Spekulasjonene overlater jeg til de sympatiske unge mennene på Oslo børs, og nøyer meg avslutningsvis med å presisere at dette er et pliktkjøp på lik linje med tannbørste og tannkrem.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Chromatics: Kill for Love

(19.06.12) Kvartetten fra Portland har brukt fem år på å snekre sammen oppfølgeralbumet, Kill For Love. – En sommerflørt til interesserte.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.