Velkommen tilbake, Ash!
ASH / /
Ash: En unik sammensmeltning av pop, pønk og grunge. Kvartetten gjenskaper det beste av alle disse elementene i konsertlokalet. Oasis møter Pearl Jam møter Sex Pistols.
Ash har grungens tyngde og intensitet, men adskillig mer spilleglede og innlevelse enn flertallet fra grungeepoken. De presterer lite åpenbart publikumsfrieri, kommunikasjonen ligger i selve framførelsen i dette tilfellet i tråd med bandets pønkinspirerte energinivå; en upretensiøs og kompromissløs spirit.
Når Ash i tilegg har popmusikkens iørefallende gjenkjennelseseffekt, ble konserten rett og slett et lite manifest over drivende god popmusikk.
Stig Myhre
I - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - I
Nordirske Ash har gitt ut to gode album spekket med flotte melodier, og en håndfull singler med tydelige tegn på teft for energisk pop. Dette kom ikke tilsynelatende godt til syne denne kvelden.
De satte utfor med godt mot, men det begynte fort å vingle. Melodiene forsvant i et vanvittig støyende og grumsete lydbilde, og vokalen låt spinkel og usikker, og forsvant helt på de dypeste tonene.
Først halvveis ut i sette begynte det så smått å svinge. Deres eldre singler begynte å engasjere publikum, og det så ut til at det delvis smittet tilbake på bandet. De sluttet å stresse, deres medbrakte, medspillende DJ begrenset seg en smule, og lyden ble bedre.
Med "Aphrodite" dempet de også øset, og det vakreste høydepunktet var et faktum. Den gikk over i "Girl From Mars", og jammen viste de ikke at de faktisk også kan beherske de energiske låtene til fulle også i konsertsammenheng. Derfra var det lite å klage over. Nå var det ikke bare gitarist Charlotte Hatherleys koringer som låt bra, men hele bandet spilte tett og fett, og de engasjerte endelig.
Fra det siste albumet, "Nu-Clear Sounds", var det i første omgang de rolige låtene som satt best. Men f.eks også "Fortune Teller" var et høydepunkt derfra, som med sitt brit-punkpreg plasserte energi og vitalitet rett på plass.
At det skulle gå over halve konserten før Ash virkelig greide å engasjere, viste dog at de nok har et lite stykke igjen til de er fullvoksne rockere. Men friske og oppvakte som de er, tok de det til etterretning, og hevet konserten ikke aller minst på ekstranumrene.
Med eksplosivt trøkk, kjappe gitarer, maracas og scratching satt de ihvertfall et overveldende punktum med "Kung Fu". Da fikk de ihvertfall vist at å avslutte med stil, det kan de.
Ruben Gran
Del på Facebook | Del på Bluesky