Teitur: Poetry & Aeroplanes

Jadda, nok en melankolsk ung mann med kassegitar. Musikk fra Færøyene har vel aldri penetrert øregangene mine tidligere såvidt jeg kan komme på i farta, men Teitur Lassens debutskive er til tider helt ok den - men langt ifra noe must.


Teitur finner du i samme gate som Tom McRae, Damien Rice og Nick Drake. Kanskje litt mer pop-fokusert, men allikevel skjønner dere nok hva vi har å gjøre med her. Dette albumet innholder et par virkelig gode låter, og en hel del ordinære greier. Det skal normalt tilsi et album litt over gjennomsnittet.

Av de låtene som utmerker seg i spesielt positiv retning finner vi for eksempel åpningsnummeret "Sleeping With The Lights On" (nei, det er ikke en cover av fløtepus-kongen Curtis Stigers som regjerte tidlig på 90-tallet) - som rett og slett er ei fin og melodiøs låt, med et catchy refreng som jeg vil tippe kunne tatt seg godt ut på snille radiostasjoner som P1 og P4. "Josephine" og "Amanda`s Dream er også vakre små låter i valsetakt, hovedsaklig drevet fram av en ensom akustisk gitar og tiltalende strykerarrangement. Låter som dette hever totalinntrykket, men de er dessverre i mindretall.

Han glimter altså til her og der, men brorparten av låtene på skiva er verken fugl eller fisk - og i denne sjangeren er man nesten nødt til å være fugl for virkelig å bli lagt merke til.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Teitur – Modern Era EP

(29.04.20) Singer-songwriter og trubadur Teitur fra Torshavn på Færøyene kom som et friskt pust på begynnelsen av 2000-tallet og ga ut fine album som Poetry & Airplanes (2003) og Stay Under The Stars (2006). Jeg husker også at han trollbandt sitt publikum egenhendig på loftet til Gaffel & Karaffel under By:Larm i Stavanger 2005 med piano, gitar og ikke minst en stemme med egenart.


Roskilde '08: Kjedelig Teitur

(04.07.08) Hypede Teitur må ha blitt slapp av all solen på Roskildefestivalen. Konserten han leverte var i alle fall lite imponerende.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.