Kelis: Wanderland

Om Macy Gray er pop/soul-dronninga, er Kelis i ferd med å legge under seg hele det tøffe, svarte soul/funk/rock/r&b-landskapet. I kompaniskap med det allestedsnærværende produsent- og låtskriverparet The Neptunes (Pharrell Williams & Chad Hugo) legger hun en time livskraftig, ytterst moderne black music under juletreet.


Mange artister evner etter hvert å produsere sjangeroverskridende skiver, men i så måte er Kelis helt sjef. Mer enn det: Hun behersker alle stilarter hun ofrer en visitt like overlegent - og det altså på sitt andre album...

Det er mulig dette koster en dollar eller to mindre enn Michael Jacksons album, men det høres ikke sånn ut (og Neptunes jobber forresten helt sikkert ikke gratis lenger).

Det er ikke så enkelt å sette finger'n på nøyaktig hva som gjør dette så overlegent bra, men jeg mener det må ha noe med en selvfølgelig autoritet å gjøre. Her er det sikkert gjort tusenvis av vokalopptak. Poenget er at Kelis gir deg følelsen av at alt er gjort sånn; knips - ferdig.

Du sitter rett og slett med følelsen av at denne dama ikke kan trå feil. I løpet av ett års tid har hun liksom blitt like suveren som en av sine søstre i ånden: Kan du overhode tenke deg muligheten av at Lauryn Hill kommer med noe søppel rundt neste sving?

En kan fristes til å produsere raseteorier av mindre. Tetsjiktet i denne formen for popmusikk - den som stadig er i utvikling - minner mer og mer om et 100-meter heat i sommer-OL.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Good Stuff

(05.07.00) Thunderbitchen fra Harlem som hun mer enn ofte omtales som, skulle vise seg å ha et betydelig hardere uttrykk i konsertsamenheng enn på sitt album "Kaleidoscope". På både godt, og litt vondt, tok hun salen i et glefs, med en variert blanding av soul, r & b, hip hop og en dose god, gammal metall.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.