Kelis: Wanderland
Om Macy Gray er pop/soul-dronninga, er Kelis i ferd med å legge under seg hele det tøffe, svarte soul/funk/rock/r&b-landskapet. I kompaniskap med det allestedsnærværende produsent- og låtskriverparet The Neptunes (Pharrell Williams & Chad Hugo) legger hun en time livskraftig, ytterst moderne black music under juletreet.
Mange artister evner etter hvert å produsere sjangeroverskridende skiver, men i så måte er Kelis helt sjef. Mer enn det: Hun behersker alle stilarter hun ofrer en visitt like overlegent - og det altså på sitt andre album...
Det er mulig dette koster en dollar eller to mindre enn Michael Jacksons album, men det høres ikke sånn ut (og Neptunes jobber forresten helt sikkert ikke gratis lenger).
Det er ikke så enkelt å sette finger'n på nøyaktig hva som gjør dette så overlegent bra, men jeg mener det må ha noe med en selvfølgelig autoritet å gjøre. Her er det sikkert gjort tusenvis av vokalopptak. Poenget er at Kelis gir deg følelsen av at alt er gjort sånn; knips - ferdig.
Du sitter rett og slett med følelsen av at denne dama ikke kan trå feil. I løpet av ett års tid har hun liksom blitt like suveren som en av sine søstre i ånden: Kan du overhode tenke deg muligheten av at Lauryn Hill kommer med noe søppel rundt neste sving?
En kan fristes til å produsere raseteorier av mindre. Tetsjiktet i denne formen for popmusikk - den som stadig er i utvikling - minner mer og mer om et 100-meter heat i sommer-OL.
Del på Facebook | Del på Bluesky