Macy Gray: The Id

Hun er blitt kjent og rik og superstjerne og alt det der, men la oss bare innrømme det: Hun presterer noe av den feteste soul'en som fins.


Det er virkelig mye som er fett ved Macy Gray. Kanskje syns jeg arrangementene er det aller festeste. Hun pøser på; xylofoner og marimbaer og pianoer, virkelig digre kor, saxofonister og trompetister i fleng. Ja, Macy Gray på plate er så levende at det nesten kjennes som om vi er på konsert.

Hun er sjøl en helt grei tekstmaker, mens komponistene hun hyrer gjennomgående er veldig tro mot soul-tradisjonen. (Jeg skjønner ikke helt "Oblivion", en låt som mest av alt ligner en overligger fra "Chess".) Det innebærer at de ofte elsker de laaaange linjer. Slik:

Hvor mange runder tror du det er mulig for Prince å spille gitarsoloen på "Purple Rain"? Det er et eller annet med noe salige Johann Sebastian Bach fant på da han lagde "Air". Enkelt som den aller enkleste ABC, men det funker.

Får du ikke fres på dette nachspielet, er det i hvert fall ikke musikken det er noe feil med.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Soul-diva? Oh yes...

(05.07.00) For den som måtte ha tvilt; etter dette fins det ikke skygge av tvil. Macy Gray er klodens nye virkelig store soul-diva. Den statusen kan komme til å vare riktig så lenge.


Macy Gray: On How Life Is

(10.04.00) Du har akkurat kunnet lese om hvordan Gabrielle tar pop og r&b light i nye retninger - eller kanskje heller; lager sin mix. Macy Gray gjør det samme med funk og soul. Det blir popmusikk av det også. Alldeles glimrende popmusikk, faktisk. Macy Gray er et funn av typen Lauryn Hill.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.


Krimthriller på plate-trilogi

(14.11.26) Gitarene er massive. Synthen er tung. Trommene tordner i bakgrunnen. Bassen driver rytmen. Synthen løfter det hele til noe spennende nytt.


Verden trenger flere slike kvelder!

(13.11.26) Det var duket for en skikkelig metall-utblåsning på Vulkan onsdag 11.11. La oss kalle det en «minifestival" (Campaign for Musical Destruction 2026 som turneen heter) - med ikke mindre enn 4 band (vi så kun 3) som alle fikk skinne og levere nydelig trash/death/grind/hardcore punk-ish til øra blødde.