Soul-diva? Oh yes...

For den som måtte ha tvilt; etter dette fins det ikke skygge av tvil. Macy Gray er klodens nye virkelig store soul-diva. Den statusen kan komme til å vare riktig så lenge.


Macy Gray / /


Dette innebærer ikke at hennes Quart-opptreden var uten plett og lyte. Til det opptrer relativt uinteressante partier i mange av hennes låter for hyppig. Men det er noe med stilen. Hun er overlegen, slik soulstjerner skal være. Om et par år vil hun ganske sikkert ha lagt seg til en vane der hun kommer på scenen en halv time etter bandet, slik James Brown har bestemt at det skal være.

En halvtime før slutt i går natt skjedde da også det. Dronninga forlot scenen, til fordel for et 12 mann- og kvinnesterkt orkester som ikke var i stand til å produsere noen verdens ting av interesse. Du kjenner syndromet trommesolo, ikke sant? Tro meg; dette var adskillig verre enn den kjedeligste trommesoloen du har hørt - men de skal ha pluss for ikke å hale det ut i det uendelige.

På det tidspunktet hadde gitaristen forresten greid å fått gitaren sin stemt. Soloen han leverte under "Still" var bare helt forjævlig sur. Og da hjelper det liksom ikke å late som om man er Prince.

Skal vi gjøre oss ferdig med det negative? Det er direkte tåpelig å gjøre en cover av "With A Little Help From My Friends". At den stammer fra "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" er ille nok; bare spør Babel Fish hvor enkelt det er å gjøre Beatles-covere. Når så Joe Cocker i dette tilfellet har prestert å gjøre en cover som er bedre enn originalen, da... nok sagt.

Men, altså: Macy er diva - og hun har virkelig tilegna seg kunsten å kommunisere med publikum slik denne sjangeren fordrer.

- Me and my band voke up this morning, and said to each other we wanted some love and affection. Then we thought; where could we find it? In Norway!

Enkelt, men svært effektfullt. Selvfølgelig funker det også å fortelle folket at vi er med på live-opptak.

- Love. Affection. Sex. Freedom. Peace. Truth. Nakedness. Norway... Good Music...

Joda, det er bare å innrømme at store deler av oss som er opptatt av popmusikk rundt årtusenskiftet kommer til å ha søte minner hver gang vi hører disse ord og toner:

- I try to say goodbye, try to walk away but I stumble...


Del på Facebook | Del på Bluesky

Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Macy Gray: The Id

(23.10.01) Hun er blitt kjent og rik og superstjerne og alt det der, men la oss bare innrømme det: Hun presterer noe av den feteste soul'en som fins.


Macy Gray: On How Life Is

(10.04.00) Du har akkurat kunnet lese om hvordan Gabrielle tar pop og r&b light i nye retninger - eller kanskje heller; lager sin mix. Macy Gray gjør det samme med funk og soul. Det blir popmusikk av det også. Alldeles glimrende popmusikk, faktisk. Macy Gray er et funn av typen Lauryn Hill.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.


Krimthriller på plate-trilogi

(14.11.26) Gitarene er massive. Synthen er tung. Trommene tordner i bakgrunnen. Bassen driver rytmen. Synthen løfter det hele til noe spennende nytt.


Verden trenger flere slike kvelder!

(13.11.26) Det var duket for en skikkelig metall-utblåsning på Vulkan onsdag 11.11. La oss kalle det en «minifestival" (Campaign for Musical Destruction 2026 som turneen heter) - med ikke mindre enn 4 band (vi så kun 3) som alle fikk skinne og levere nydelig trash/death/grind/hardcore punk-ish til øra blødde.