Magnus Grønneberg: Wildenvey
Vakkert, på sitt vis også stilriktig - men dessverre ganske så kjedelig. Musikken til Herman Wildenveys dikt står for det meste bom stille.
Mange vil mene det i utgangspunktet er et håpløst prosjekt. En rockmusiker som setter musikk til en så forfina poet som det forrige århundres Herman Wildenvey (1885-1959)?
De tar feil. Wildenvey skreiv dikt før våre poeter begynte å få det for seg at dikt verken skulle ha rim eller rytme. Et eksempel fra vår samtid:
Når telefonen ringer
er det Pink Floyd
Deep Purple eller
Bob Dylan. Eller Björk
...
Onkel liker også CD-plater
med Errol Garner på piano og
Johan Sebastian Bach som spiller cello
(Anders Neraal, 2001)
Da står f.eks. disse linjer signert Wildenvey mye mer i stil med rockens estetikk:
Kjærlighet kommer så lett og stilt
som kveldsol ved blide tjern.
Kommer som månestrålene mildt
til fangen bak sprinklers jern.
Dessuten har dette vært gjort før - med bravur. Den som fortsatt ikke har fått med seg Anne Grete Preus' musikk til dikt av Jens Bjørneboe burde ikke foreta seg noe annet før akkurat det albumet er innafor husets fire vegger!
Det er forskjell på Wildenvey, som fikk kunstnerstipend under 1. verdenskrig, og den moderne anarkisten Bjørneboe (1920-1976). Likevel - sammenlikninga skulle vise at den tidligere CC Cowboys-sjefen Grønneberg på ingen måte har navigert til umulige farvann.
Musikalsk har Grønneberg valgt et helt nedtona uttrykk, tidvis bare fulgt av en sped gitar, men for det meste med synther, bass og (noen steder) trommer i tillegg.
Her fins ingen skarpe musikalske kanter; alt flyter som ei blikkstille elv. Unntakene heter "Kiss" og "Alle Veier Bort Fra Deg"; låter jeg syns fungerer som pop-musikk. Annerledes er også "De Ensomme Ting", der ei fløyte a la Ian Anderson - oppå et i denne sammenheng tungt el-komp - forårsaker oppsiktsvekkende krusninger.
Denne plata er behagelig å lytte til, men er... vanskelig å få tak på. Som en glassmanet.
Del på Facebook | Del på Bluesky