Creedence Clearwater Revival: Platinum (dbl-CD)

Ikke mange band har definert den nakne essensen i rock'n'roll på samme måte som Creedence Clearwater Revival. Travelin' Band var den første Creedence-låta undertegnede hørte. Det var i 1970 og jeg var 13 år gammel. For første gang la jeg merke til de forskjellige instrumentene på en plate og den gjorde at jeg begynte å lytte til musikk på en ny måte. Jeg har i alle år siden med jevne mellomrom spilt de gamle LP-ene og Creedence musikk har tålt tiden godt.

Av Anonym // 22.08.01

Da Creedence Clearwater Revival slo igjennom på slutten av sekstitallet var det dårlige tider for den tradisjonelle rock'n'roll-musikken. Det var psykedelia som gjaldt, og hvis far-out tekster og endeløse gitarsoloer ikke var din greie var Creedence oasen som redda deg. Og det hadde ingenting med nostalgi å gjøre - de definerte den originale energien i rock'n'roll. Strippet ned til det essensielle. Bandets musikk var fylt med vitalitet, overlegne låter og tekster. John Fogerty stod fram som en Chuck Berry for syttitallet.

John Fogerty gjorde aldri noe stort nummer av sin dype kjærlighet for musikken som inspirerte han i ungdommen. "I'm not a seventies press agent for the fifties... all we did was to sort of clean it up and make it not more traditional, just not so darned irritating", sa han en gang i et intervju.

Musikken var så forfriskende at du kunne bli forledet til å tro at Creedence var et helt nytt band, men i virkeligheten hadde de spilt profesjonelt i ti år. De hadde vært et rock'n'roll band helt siden gutta gikk på skolen i El Cerrito og var vel bevandret i den korte og stramme hit-single måten å lage musikk på som datidens psykedeliske musikere så velmenende foraktet. El Cerrito var en arbeiderklassedrabantby, langt fra den psykedeliske stemningen i San Francisco og de politiske holdningene på Berkeley-universitetet. "I was born on a Sunday....on Thursday I had me a job", som Fogerty synger i en av sine låter.

Tretten år gamle John Fogerty hadde håndplukket medlemmene i bandet; de var alle skolekamerater fra El Cerrito. Bandet ble først oppkalt etter Johns eldre bror Tom, som i Tom Fogerty and the Blue Velvets, men det var John som sang det meste. I 1964 fikk de platekontrakt med det lokale jazzselskapet Fantasy som forandret navnet på bandet til The Golliwogs og ga ut totalt syv singler med dem.

Alle platene var fylt av ungdommelig glede og inspirert av The Beach Boys, The Rolling Stones og Them, men også av gnistrende rockabilly. Tom sang på de tre første singlene, men fra da av var det John som gjaldt. På den siste singlen hadde John tatt full kontroll over bandet. "Walk On The Water", senere spilt inn på nytt av Creedence og inkludert på denne samleskiva, er helt og holdent Johns verk og også en blåkopi for det som skulle komme.

I 1967 var Fantasy på konkursens rand og ble solgt til Golliwogs-fan Saul Zaentz. (John Fogerty kom senere på kant med Zaentz, og på soloalbumet «Centerfield» hadde han skrevet en låt han kalte «Zaentz Kan't Dance». Tittelen ble forandret til «Vance Kan't Dance» etter press fra Saul Zaentz.) Og med nytt fengende navn - Creedence Clearwater Revival - var gutta klare for verdensherredømme. Det første lille gjennombruddet kom på grunn av streik i en lokal radiostasjon. Creedence spilte støttekonserter for de ansatte og som takk begynte radiostasjonen å spille de upubliserte opptakene som skulle bli deres første LP. Creedence-feber var resultatet og deres versjon av Dale Hawkins' 50-tall klassiker "Suzie Q" var snart en topp-40-hit. Låta klatret nesten til nummer 10 og LPn den var hentet fra solgte til gull.

Etter dette pumpet bandet ut en jevn strøm av brilliante singler: "Proud Mary", "Bad Moon Rising", "Green River", "Down On The Corner", "Fortunate Son", "Travelin' Band", "Up Around The Bend" osv. Den kanskje største prestasjonen var at Creedence perfeksjonerte singleformatet på en tid da alle andre seriøse rockband kun konsentrerte seg om LP-formatet. Men i motsetning til hva man skulle tro var ikke John Fogerty en veldig produktiv låtskriver.

I et intervju uttalte han: - Jeg skriver ikke hundrevis av låter. En gang jeg traff Bob Dylan og vi ikke hadde sett hverandre på et års tid sa han at "du må vel ha skrevet et par hundre sanger siden sist", men det er slik jeg jobber. Jeg hadde ikke skrevet ti låter engang. Jeg jobber med en låt i evigheter til jeg er fornøyd. Folk tenker ikke på arbeidet som ligger bak en låt når de hører den på plate. Uansett om plata går til topps eller blir slaktet og aldri spilt mer. Han fortalte videre i intervjuet hvordan musikken i Creedence Clearwater Revival ble til: - Jeg var alene da jeg laget musikken. Jeg var alene da jeg arrangerte musikken. Jeg var alene da jeg la på koringer, gitarer og andre ting. Jeg var alene da jeg produserte og mikset platene. De andre var der da vi øvde inn låtene og spilte inn grunnkompet.

( )

Videre sier Fogerty: - For meg var Creedence en tikkende bombe. Sånn jeg ser det så hadde vi rimelig suksess med "Suzie Q" og med vårt første album. Da vi spilte inn den viktige oppfølgeren, "Proud Mary" var det første gang vi var i et førsteklasses studio. RCAs Los Angeles studio. Og der og da begynte problemene. De andre i bandet insisterte på å skrive låter til den andre LPn. De ville være med å arrangere og de ville synge. Det gikk så langt at de sang backing vokal på "Proud Mary", og det låt forferdelig. De la på tambouriner etc. og enda verre ble det. Der og da forstod jeg at jeg måtte gjøre et valg. Vi var enda ikke noe annet enn et "one hit wonder" og "Suzie Q" hadde ikke engang vært en kjempehit. Denne neste plata måtte enten bli en suksess, eller så var det tilbake til vanlige jobber. Det ble mye krangling. Jeg husker at jeg var veldig klar på at jeg ikke ville tilbake til vanlig jobb. Vi måtte lage den best mulige plata og det betydde ingenting hvem som gjorde hva så lenge resultatet var det absolutt beste vi kunne klare. Og selvsagt var det jeg som måtte gjøre det.

Og det gjorde han.

Creedence LPer, alle listetoppere, ble stadig bedre. Den femte LPen - Cosmo's Factory - utgitt sommeren 1970, inneholder Fogerty-klassikere som den paranoide "Run Through The Jungle", den vemodige "Who'll Stop The Rain" og den ekstatiske "Long As I Can See The Light".

Fogerty så ut til å ha en utømmelig kilde med låter, og under de primitive og sensuelle rytmene og den rå, bluesete vokalen, var tekstene alt annet enn enkle. Marerittaktige visjoner med politiske undertoner parret med Fogertys poetiske fascinasjon for det mytiske Sørstatslandskapet frembrakte noe av den beste rocklyrikken noen gang skrevet. En av gruppens aller beste låter, "Who'll Stop The Rain" er et godt eksempel. Kontrasten mellom den herlige melodien og den pessimistiske teksten om Vietnamkrigen er slående.

Tom Fogerty forlot bandet i 1971 (han døde av tuberkulose 6. september 1990) og på Mardi Gras - bandets siste LP - var kvaliteten på musikken sunket betraktelig (dog med et par unntak - «Sweet Hitch-Hiker» f.eks.). Alle de tre gjenværende medlemmene var med i produksjonen og rockkritikeren Jon Landau skrev: - Den verste plata jeg har hørt fra et stort og kjent band. 16. oktober 1972 - etter en utsolgt verdensturne - annonserte Creedence at de var oppløst. En æra var over.

Creedence Clearwater Revival gav oss en fantastisk gave med førsteklasses amerikansk rock'n'roll med dype røtter i blues, hillbilly og femtitalls rock'n'roll, og de aller fleste viktige låtene ligger remastret på denne doble CD-samleren. John Fogerty og bandet hans har etterlatt seg et uutslettelig og dypt hakk i rock'n'roll-primstaven.

Anbefales!

Kilder: Diverse linernotes, Internett, Q Rock Stars og meg sjæl.