John Fogerty: Deja Vu All Over Again

Stilmessig har John Fogerty stått stille siden hans tid som frontfigur i rockemonsteret Creedence Clearwater Revival. Det settes høye krav når en mann med så mye kvalitetsfull rockbakgrunn slipper nytt materiale, noe som gjør det vanskelig ikke å bli skuffet.


Ikke siden ”Blue Moon Swamp” i 1997 har Fogerty levert nytt studiomateriale, men det er lite som tyder på at de siste sju årene har vært konsentrert rundt låtskriving. ”Deja Vu All Over Again” mangler nemlig en god del for å dokumentere mannens potensiale.

Noen av varemerkene til den legendariske låtskriveren er den skitne vokalproduksjonen over rufsete gitarkanter. Her låter det alt for snilt og finprodusert. Råheten fra Creedence-perioden er byttet ut med en langt mindre tiltrekkende pop-lyd.

Åpningen, i form av platas tittelspor, legger lista på et akseptabelt nivå. Med politisk innhold og velkjente Creedence-vendinger, er dette et fint eksempel på hvordan Fogerty anno 2004 burde låte. I alle fall hvis en ser bort fra den sterile produksjonen.

Det fortsetter med den puslete ”Sugar-Sugar”, som blir glemt nærmest før dens spilletid er over. Det mest overraskende sporet på albumet er helt klart ”She’s Got Baggage”. Dette er lyden av Fogertys soundtrack til en amerikansk teen-movie. Låten er dessverre ikke like sterk som den er uforutsett, men plasserer seg likevel greit over gjennomsnittet.

Via den trivelige, om enn noe masete countrylåten ”Honey Do”, møter vi Mark Knoplers forførende gitarlyder i ”Nobody’s Here Anymore”. Låten er sammen med åpningssporet albumets høydepunkt, og er absolutt verdig den gamle heltens signatur - selv om det skal sies at det i stor grad er Knoplers gitar som leder an.

”I Will Walk With You” er like simpelt oppbygd som en gammel Cash-klassiker. Selv om den er veldig umiddelbar, har ikke Fogerty muligheten til å supplere enkle perler med en like karismatisk vokal som sin avdøde kollega.

Det er dessverre alt for få av låtene på ”Deja Vu All Over Again” som holder gammel Fogerty-standard. Alt i alt et greit album, verken mer eller mindre. Det er i og for seg en stor skuffelse - siden vi snakker om John Fogerty.


Del på Facebook | Del på Bluesky

John Fogerty til Ålesund

(15.03.23) Sjefen for legendariske Creedence Clearwater Revival kommer til Ålesund i sommer. 3. juni spiller John Fogerty i Sparebanken Møre Arena.


John Fogerty: Revival

(01.11.07) Han serverer fortsatt mat til Creedence-fansen. For alle oss som tålte akkurat det bandet i ytterst beskjedne doser, blir dette overdose. Men stopp en hal: Her fins godbiter.


John Fogerty: En sprek legende

(08.03.05) (Oslo/PULS): 59 år gamle John Fogerty imponerte de aller fleste ved å rocke på i 2 timer med 30 låter på repertoaret i Oslo Spektrum mandag kveld. La det være klart: Å bli eldre er ingenting å grue seg for.


Creedence Clearwater Revival: Platinum (dbl-CD)

(22.08.01) Ikke mange band har definert den nakne essensen i rock'n'roll på samme måte som Creedence Clearwater Revival. Travelin' Band var den første Creedence-låta undertegnede hørte. Det var i 1970 og jeg var 13 år gammel. For første gang la jeg merke til de forskjellige instrumentene på en plate og den gjorde at jeg begynte å lytte til musikk på en ny måte. Jeg har i alle år siden med jevne mellomrom spilt de gamle LP-ene og Creedence musikk har tålt tiden godt.


N8NOFACE: Lyden av 2077

(28.10.26) N8NOFACE har aldri vært en artist som lar seg plassere i en bestemt sjanger. Nathan Hose, som han egentlig heter, kommer fra Tucson i Arizona og har skapt sitt eget musikalske univers, der punk, hiphop, synth, støy og new wave smelter sammen til noe helt særegent. Med «Tomorrow’s World», utgitt på legendariske Stones Throw Records, fortsetter han å utfordre både lytterens forventninger og musikkens etablerte rammer.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.