Oral Bee: Sånn Vi Putter Det Ned

Oral Bee er på mange måter den stygge andungen i den norske hiphop-dammen. Som Norges eneste uttalte såkalte Gansta-rapper, er han negasjonen - altså det de andre ikke er - av Tungtvann og Pen Jakke, som er real. Oral Bee er barnslig, trassig og svær i kjeften, og går ikke av veien for å rakke ned på resten av det han kaller dass-rap'erne. Slikt provoserer, men Norge trenger rap'ere som er tydelige, uannsett om man liker innholdet eller ikke.


Holdningsmessig representerer Oral Bee en enda klarere forlengelse av det mest lavklassede og ignorante fra de svarte rapperne som tourettes-rammede Snoop Dogg, Devin og Bizarre. Med et uvanlig norsk oppblåst ego og en utrareaksjonær nedlatenhet mot damer, homser og enkeltpersoner, peprer han løs med vekslende hell når det gjelder nivået på rimene.

- ...Det er en vinner. Oral Bee er hyllet av kvinner/Mens suksessen din forsvinner som jomfruhinner/Man, jeg minner deg på at jeg gjør gangsta-kitsch/Jeg er norsk raps svar på Odd Nerdrum, bitch!, i tillegg til den overdrevne, ironiske og virkelighetsfjerne stilen, vitner om noe så sjelden i norsk populærmusikk som rollebevissthet.

En artist som er i stand til skille mellom Personen og Personaen, blir fort en enslig svale, spesielt i det relativt unge rap-miljøet, der publikummet kanskje er det siste som forstår skillet mellom fiksjon og virkelighet. Norsk rap handler jo mye om å være real, selv om stilen deres i utgangspunktet er den sjanger'n som har slitt mest med å tilpasse seg vår virkelighet og provinsielle forhold.

Problemet med Oral Bee er selvfølgelig at han tar på seg en rolle som politisk korrekte rap'ere - og kritikere - oppfatter som så avskyelig forstokka og bakstrebersk reaksjonært, at en reaksjon og avstandstaken er naturlig. Og kanskje påkrevet. Likevel er dette så drøyt at jeg ikke klarer å ta det alvorlig, men tvertimot drar fram smilet over de frekke og til altfor ofte treffsikre bildene Oral Bee maler fram med rima sine.

- (God) musikk er en hore som selger seg til hvem som helst, uttalte tysker'n Kurt Weill i mellomkrigstida, dengang den brune fare var på frammarsj i Mellom- og Sør-Europa. Det er fristende å overføre dette utsagnet - uten sammenlikning forøvrig - på gangsta-rap'ernes påståtte holdninger, for jeg klarer ikke å fri meg fra kjensgjerningen om at helheten, produksjonen og flyten i dette produktet er håndverk høyt over det norske snittet.

Mye lekkert komp, med innbydende harmonier og bra flyt. Ingredienser som på utenlandsk ville fått endel av kritikerne til å drite i holdningene, og som faktisk ligger på det samme nivået som pepres ut av Oral Bees godt smurte munnlær.

Oral Bee er et naturlig motstykke til alle de real kids'a, og derfor en nødvendig framprovosert skikkelse som vil følge den norske rap'en som en spøkelse hvis de tar ham på alvor.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hvem hater Oral-B?

(29.09.00) (Oslo/PULS): Da bokforlaget Aschehougs skulle lansere sin nye bokserie Volum på Rockefeller torsdag kveld, valgte de å gjøre dette på en litt annen måte enn man kanskje er vant til å se. De hadde nemlig hentet inn et knippe unge og fremadstormende norske artister til å underholde de som møtte opp.


Hvilken triumf, Karin Krog!

(02.02.26) Har hun noen gang sunget bedre? Jeg tillater meg å tvile. Karin Krogs «Tomorrow’s Yesterday» er en sangskatt av de sjeldne.


Lucinda Williams hever røsten

(01.02.26) Snakk om å finne tidsånden, være i takt med sin samtid. Lucinda Williams blir ikke invitert til Det hvite hus så lenge Donald J. Trump holder hus i 1600 Pennsylvania Avenue NW.


Elvelangs, med pedal steel

(31.01.26) I det musikalske vokabularet fins et ord som heter programmusikk. Det betyr ofte at musikken framkaller bilder av naturen og alle dens fenomener for lytteren. Du skjønner at vi befinner oss i iskaldt farvann når du hører musikken til «Orions belte», eller hva? Til tonene av «Langeleik» strømmer elvene, sakte.


En konsert med Fights går fort unna!

(29.01.26) Kom deg på neste konsert. Du er herved advart: Jeg kan love deg en kveld proppfull av energi, gode låter og heidundrandes moro.


Knall kveld med "Tour de Force"

(29.01.26) Rock på trompet? Tanken er så absurd at jeg bare måtte forsøke, mener Ole Edvard Antonsen. Resultatet ble «Tour de Force», en eventyrlig platesuksess som i 1992 befant seg i godt over 100.000 norske hjem!


Støy med sarte melodier - Foetus

(27.01.26) Årets første skive er herved kjøpt. Lenge har det versert rykter om ny Foetus-skive og jeg har ventet i spenning. At den utelukkende skulle komme på Bandcamp hadde jeg ikke fått med meg, men etter å ha hørt førstelåta bare måtte jeg handle litt.