Oral Bee: Sånn Vi Putter Det Ned

Oral Bee er på mange måter den stygge andungen i den norske hiphop-dammen. Som Norges eneste uttalte såkalte Gansta-rapper, er han negasjonen - altså det de andre ikke er - av Tungtvann og Pen Jakke, som er real. Oral Bee er barnslig, trassig og svær i kjeften, og går ikke av veien for å rakke ned på resten av det han kaller dass-rap'erne. Slikt provoserer, men Norge trenger rap'ere som er tydelige, uannsett om man liker innholdet eller ikke.


Holdningsmessig representerer Oral Bee en enda klarere forlengelse av det mest lavklassede og ignorante fra de svarte rapperne som tourettes-rammede Snoop Dogg, Devin og Bizarre. Med et uvanlig norsk oppblåst ego og en utrareaksjonær nedlatenhet mot damer, homser og enkeltpersoner, peprer han løs med vekslende hell når det gjelder nivået på rimene.

- ...Det er en vinner. Oral Bee er hyllet av kvinner/Mens suksessen din forsvinner som jomfruhinner/Man, jeg minner deg på at jeg gjør gangsta-kitsch/Jeg er norsk raps svar på Odd Nerdrum, bitch!, i tillegg til den overdrevne, ironiske og virkelighetsfjerne stilen, vitner om noe så sjelden i norsk populærmusikk som rollebevissthet.

En artist som er i stand til skille mellom Personen og Personaen, blir fort en enslig svale, spesielt i det relativt unge rap-miljøet, der publikummet kanskje er det siste som forstår skillet mellom fiksjon og virkelighet. Norsk rap handler jo mye om å være real, selv om stilen deres i utgangspunktet er den sjanger'n som har slitt mest med å tilpasse seg vår virkelighet og provinsielle forhold.

Problemet med Oral Bee er selvfølgelig at han tar på seg en rolle som politisk korrekte rap'ere - og kritikere - oppfatter som så avskyelig forstokka og bakstrebersk reaksjonært, at en reaksjon og avstandstaken er naturlig. Og kanskje påkrevet. Likevel er dette så drøyt at jeg ikke klarer å ta det alvorlig, men tvertimot drar fram smilet over de frekke og til altfor ofte treffsikre bildene Oral Bee maler fram med rima sine.

- (God) musikk er en hore som selger seg til hvem som helst, uttalte tysker'n Kurt Weill i mellomkrigstida, dengang den brune fare var på frammarsj i Mellom- og Sør-Europa. Det er fristende å overføre dette utsagnet - uten sammenlikning forøvrig - på gangsta-rap'ernes påståtte holdninger, for jeg klarer ikke å fri meg fra kjensgjerningen om at helheten, produksjonen og flyten i dette produktet er håndverk høyt over det norske snittet.

Mye lekkert komp, med innbydende harmonier og bra flyt. Ingredienser som på utenlandsk ville fått endel av kritikerne til å drite i holdningene, og som faktisk ligger på det samme nivået som pepres ut av Oral Bees godt smurte munnlær.

Oral Bee er et naturlig motstykke til alle de real kids'a, og derfor en nødvendig framprovosert skikkelse som vil følge den norske rap'en som en spøkelse hvis de tar ham på alvor.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Hvem hater Oral-B?

(29.09.00) (Oslo/PULS): Da bokforlaget Aschehougs skulle lansere sin nye bokserie Volum på Rockefeller torsdag kveld, valgte de å gjøre dette på en litt annen måte enn man kanskje er vant til å se. De hadde nemlig hentet inn et knippe unge og fremadstormende norske artister til å underholde de som møtte opp.


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.