Cerrato: The Ghost EP

Kongsvingerbandet Cerrato gjorde seg tidligere i år bemerka på Osito-samleren Sement #2, der spanjolene og kjernen i gruppa Maria og Luis Cerrato lot sin latinske lidenskap strømme ut gjennom den vakre og samtidig dystre "Gentle Kiss". På deres første EP gir de oss mer skjønn lidelse i forlengelsen av sødmen fra blod og tårer som følge av Middelhavkjærlighet.


Rytmeseksjonen i bandet er rotekte og blodnosk, men blir likevel bare illustratører når sangerinne Maria legger avgårde på sine sjelfylte og maniske eskapader av noen teatralske melodier og stemningstepper. Stemmen hennes er intens, gjennomtrenger og overskygger ofte det meste av det som skjer av detaljer i kompet.

Kanskje lar de henne få litt for stor plass, for den låta som fungerer best er definitvt "Simple Song", der rytmeseksjonen endelig benytter sjansen til å markere seg. En poprocker med fint sving, og i kombinasjon med Cerroto'enes lidenskap gir det helheten et internasjonalt snitt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Diverse Artister: Sement #2

(21.03.01) Samlealbum er som regel en ujevn affære. Likevel kan den skjule små bortgjemte perler. Sement #2 er en promoskive for en minifestival som går av stabelen på Betong til helga, der flere av framtidas flaggbærere i norsk musikk skal utfolde seg. Utgitt på den nystarta og uavhengige Osito-labelen.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.