Nitin Sawhney: Prophesy

Måste jag få be om den allra största tystnad: Dette er alvor. Nitin Sawhney har med sitt femte album kommet opp med ei kultskive av dimensjoner. "Prophesy" er ikke så heftig som Trickys "Maxinquaye", og egentlig ganske annerledes - likevel. I skjæringspunktet mellom allverdens folkemusikk, pop, jazz og house står "Prophesy" som en påla. Om noen musiker per i dag lever etter parolen om å ta historia med seg inn i framtida - ja, så heter mannen Nitin Sawhney.


Han begynte med klassisk piano, men spiller i dag stort sett alt mellom himmel og jord som lar seg bespille. Han er britisk-asiat; andre generasjons innvandrer - et utgangspunkt for musikalske seilaser som i og for seg burde være vidtfavnende nok. Men Sawhney stopper ikke der.

Etter at de grunnleggende ideene til "Prophesy" var på plass, la han ut på ei laaaaang reise. Brasil, Sør-Afrika, India, Australia, USA, Spania... overalt henta han inspirasjon. Stemninger.

Resultatet er et praktverk av ei plate som på uforlignelig vis speiler kloden anno 2001, og en gjennomgående fortellerstemme sier sitt om at Sawhney er en mer enn normalt reflektert herremann.

Men først og fremst handler dette om musikk. Fullstendig unik musikk.

Det fortelles at flere hundre musikere har vært involvert. God knows. For meg kunne plata like gjerne vært produsert på Sawhneys kjøkken.

Det er vanskelig å si hva det egentlig er, men kanskje er det trip hop - i en slags utvida, global forstand. I denne sammenhengen er kamp mot globaliseringa fullstendig feilslått!

På gjestelista: Natacha Atlas, Nelson Mandela, Trilok Gurtu m.fl.

Ei revolusjonerende flott plate! The soundtrack of our lives.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Den intellektuelle indiske middeklassens dilemma

(06.07.00) Nitin Sawhney har høsta stor annerkjennelse for sine multikulturelle east-meets-west-album de siste åra, og forventningene var således store i forhold til deres opptreden i Caledonien Hall onsdag. PULS krigskorrespondent kom en erfaring rikere ut i igjen en drøy time seinere.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.