D 12: Devils Night
Hva enn Eminem gjør, følger kontroverser og krigstyper i kjølvannet hans. Mange blir forvirra av uttalelsene hans som skifter mellom nedrakking av homoer en dag, til unnskyldinger om Tourette-syndrom den neste, bidrar også til å opprettholde myten. D 12 - eller Dirty Dozen - er fem av Slim Shadys støttespillere og Detroit-rappere, og sammen har de som mål å formidle the sjuke, obskøne og motbydelige. Det klarer de.
D 12 er Eminems hip hop-gjeng som inkluderer Proff, Bizarre, Kon Artis, Swift og Kuniva. Gjengen som fyrte opp Slim Shady under hans fabelaktige show i Spektrum i vinter. Selv om denne bunchen gjerne vil framstå som en gæng, er det selvfølgelig Ems storhet som artist som gjennomsyrer denne skiva - også.
Nettopp fokuseringa på Eminem som person blir dessverre distraherende temaer, også på denne skiva. Det blir unektelig litt meta-referende og navnlebeskuende når alle Ems mellomtidige kontroverser skal kommenteres hver gang en ny skive skal mekkes.
Likevel blir disse avsporingene overskygga av mesterlige spor som tittellåta "Devil's Night", "Pistol Pistol", "Ain't Nuttin' But Music" og "Blow My Buzz", der vi igjen blir paralysert av MMs guddommelige og velsmurte munnlær, der det formelig renner edder og galle i endeløse strømmer, som fra en åpen kran. Tourette-syndrom, ja kanskje, men det ligger langt hinsides diagnosen å uttrykke seg i sånne vendinger, med den farta og de rima!
Andre høydare er "Shit Can Happen", "Purple Pills", "Fight Music" og "American Psycho". Sistnevnte har ingenting med soundtracket til filmen med samme navn, men hadde bidratt til mer realisme og heva nivå betraktelig.
Dr. Dre lurer seg også inn og produserer fire spor, i tillegg til Kon Artis og Bizarre. Sistnevnte smeller til med "Nasty Mind" i duett med Truth Hurts, og framfører en parodisk og morsom (noen tar visst dette på alvor og blir støtt, dem om det) ta-meg-bakfra-låt, som i det minste er underholdende og behagelig.
Som bonuslåt - "Girls" - slår Em tilbake mot sine tidligere venner Fred Durst og DJ Lethal fra Limp Bizkit, etter sistnevntes forsøk på å ydmyke Em under et MTV-intevju. Disse kunstneriske og orale gjengoppgjørene bringer da også hip hopens misjon litt ut av fokus, og bidrar til å gjøre kulturen litt mindre allmenn enn den vitterlig er. Samtidig tiltrekkes unge folk som ellers kunne finni på å gjøre mye mere destruktive ting enn å være rapkjefta og spydige. Det er også et paradoksalt tankekors.
Del på Facebook | Del på Bluesky