Stereo MCs: Deep Down & Dirty

Ni år skulle det ta før Stereo MCs kom til hektene igjen etter mega-suksessen med Connected i 1992. Forrige uke kom "Deep Down & Dirty", etter at de fleste hadde avskrevet Rob Birch & co for lenge siden. Heldigvis tok de skrekkelig feil...


For faktum er at Stereo MCs låter like freshe som på debuten 33-45-78 tilbake i '89. Sammen med Weezer - uten sammenligning for øvrig - nydebuterer de nesten i 2001, og mange nye fans kommer nok til å ha "Deep Down & Dirty" i hodetelefonene sine i sommer.

Førstesingel og tittellåt åpner ballet, og med meget gjenkjennelige Rob Birch på laidback vokal er det skikkelig deilig å høre kollektivet igjen. Og Stereo MCs durer avgårde som et velsmurt groove-maskineri.

Platen er relativt jevn, og beviser på ingen måte at Stereo MCs er blitt gamle, utbrente eller uaktuelle. Ikke spesiellt nyskapende, men fjellstøtt og solid innenfor sin suksessformel som vi kjenner igjen fra Supernatural og Connected fra tidlig 90-tall.

"Breeze" er det merkelige, svevende og mystiske mesterverket på denne skiva. Seig, velarrangert og monoton bølger den avgårde som skivas meget vellykkede annerledes-spor. Blåserekka på "Grafitti Part One" er med på å løfte SMC enda høyere, og du kan umulig unngå å få godfot av dette her.

Om dette funker like bra i live-sammenheng får vi svar i Bendiksbukta 3. juli. Hvis alle på Odderøya får like mye fot som meg av dette her, kommer øya til å gå under. Ta med snorkel!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Stereo MCs gir U2 det beste skussmål

(02.05.01) - Folk kan forvente akkurat hva tittelen tilsier; "Deep, Down And Dirty". Dette albumet er mørkere enn noe annet vi har gjort. Skapt for dansegulvet? Det er lagd for mennesker. Men det er mulig å danse til denne musikken!


Cyan Kicks rocker!

(19.12.25) Ti låter på tjueni minutter – det greier du kaste bort på et nytt band som absolutt rocker!


Slomosa - stadig bedre og strammere

(19.12.25) Slomosa kronet et eventyrlig år for et lite stonerockband fra Bergen foran et utsolgt Rockefeller med stødig primal blues-derivert rock der melodiske mellomspill skapte karakter.


Daniela Reyes – helt i toppen av treet?

(18.12.25) Tenk at vi når dette året er i ferd med å gå over historien var nær ved å hoppe over Daniela Reyes!


I en klasse for seg - Paradise Lost

(17.12.25) Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.


Behøver Åge Aleksandersens tekster å tolkes?

(16.12.25) Hvor lurt er det å snakke om egne sanger og tekster? Tolke dem? Og hvor lurt er det å samle sangskriverens tanker om sine egne tekster mellom to permer? Åge Aleksandersen og Levi Henriksen bedriver risikosport.


For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.