Stereo MCs: Deep Down & Dirty

Ni år skulle det ta før Stereo MCs kom til hektene igjen etter mega-suksessen med Connected i 1992. Forrige uke kom "Deep Down & Dirty", etter at de fleste hadde avskrevet Rob Birch & co for lenge siden. Heldigvis tok de skrekkelig feil...


For faktum er at Stereo MCs låter like freshe som på debuten 33-45-78 tilbake i '89. Sammen med Weezer - uten sammenligning for øvrig - nydebuterer de nesten i 2001, og mange nye fans kommer nok til å ha "Deep Down & Dirty" i hodetelefonene sine i sommer.

Førstesingel og tittellåt åpner ballet, og med meget gjenkjennelige Rob Birch på laidback vokal er det skikkelig deilig å høre kollektivet igjen. Og Stereo MCs durer avgårde som et velsmurt groove-maskineri.

Platen er relativt jevn, og beviser på ingen måte at Stereo MCs er blitt gamle, utbrente eller uaktuelle. Ikke spesiellt nyskapende, men fjellstøtt og solid innenfor sin suksessformel som vi kjenner igjen fra Supernatural og Connected fra tidlig 90-tall.

"Breeze" er det merkelige, svevende og mystiske mesterverket på denne skiva. Seig, velarrangert og monoton bølger den avgårde som skivas meget vellykkede annerledes-spor. Blåserekka på "Grafitti Part One" er med på å løfte SMC enda høyere, og du kan umulig unngå å få godfot av dette her.

Om dette funker like bra i live-sammenheng får vi svar i Bendiksbukta 3. juli. Hvis alle på Odderøya får like mye fot som meg av dette her, kommer øya til å gå under. Ta med snorkel!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Stereo MCs gir U2 det beste skussmål

(02.05.01) - Folk kan forvente akkurat hva tittelen tilsier; "Deep, Down And Dirty". Dette albumet er mørkere enn noe annet vi har gjort. Skapt for dansegulvet? Det er lagd for mennesker. Men det er mulig å danse til denne musikken!


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.