Syd Barrett: Wouldn't You Miss Me?
Få artister har oppnådd den samme kultstatusen som Pink Floyds første vokalist og låtskriver Syd Barrett. Da han forsvant inn i sin egen verden i '68, etter å ha tatt for mye av hippienes Møllers Tran, hadde han skrevet så og si alle låtene på bandets debutalbum, men fikk avlevert kun ett eneste bidrag på oppfølgeren. Hans erstatter og kompis - Dave Gilmour - geleida ham imidlertid inn i studio året etter bruddet og spilte inn akustiske låter som seinere ble til samlingene The Madcap Laughs og Barrett. På 80-tallet kom det i tillegg en tre tredje skive - Opel - som etter manges mening aldri burde vært utgitt (innspilt i samme periode). Nå de gjelder de to første soloalbumene var de fleste derimot overlykkelige over å få oppleve åpenbaringene av noe geniale og meget personlige pre-lo-fi popperler, som bare bekrefta og økte Barretts kultstatus ytterligere. For første gang utgir Harvest nå et 22 låters Best Of-versjon av det de mener er hans mest magiske øyeblikk. Som bonuslåt får vi den tidligere omtalte og uutgitte "Bob Dylan Blues", som Syd skreiv allerede i '63 etter å ha opplevd Bob'ern under hans første UK-visit.
Og for å ta det siste først. "Bob Dylan Blues" er en småmorsom og skarpsindig kommentar til det nye fenomenet som åpenbart inspirert Barrett voldsomt på begynnelsen av 60-tallet.
Likevel har teksten en distansert og sarkastisk ironi, som ligger på en nivå som han aldri seinere hverken tillott seg, eller hadde behov for å senke seg ned på. Til det hadde han et altfor stort behov for å sette ord på sine egne følelser og relasjoner.
Å bryte opp de to første soloalbumene til The Crazy Diamond og i tillegg stappe inn låter fra den slarkete Opel, kan virke som lite respektfullt og tett opp mot skjending av to av historiens største lo-fi album.
Når Harvest likevel velger å gjøre det, må de også tåle kritikk for å ha utelatt to av hans mest magiske øyeblikk fra Madcap. Hadde jeg fått tatt med én Barrett-låt på en øde øy, ville jeg utvilsomt valgt "If It's In You". Dessverre oppfatter mange låta som slitsom og vond å høre på, mens vi andre opplever den som en genistrek. Måten han vrir og vender på åpningstrofa "Yes I'm thinking of this, yes I am", vil alltid stå som et uovertruffent øyeblikk i populærmusikkens historie.
Likeledes "Love You" men den fortryllende, forførende og sugende melodien "Honey love you, honey little, honey funny sunny morning love you more funny love in the skyline baby ice-cream 'scuse me, I've seen you looking good the other evening". Synd at ikke utgiverne deler min oppfatning. (Sukk).
Men vi skal ikke underminere de mange perlene på denne samlinga, og det gleder en gammel fan gjenhør med "Octopus", "Terrapin", "Golden Hair", "Here I Go", "Baby Lermonade", "Gigolo Aunt"; ja vi må selvfølgelig også nevne "Effervescing Elephant" og "Waving My Arms In The Air" også. Og vi kunne nevnt flere.
Denne skiva er langt fra et dårlig kjøp, men jeg vil anbefale dere som har planer om å investere om å kjøpe The Madcap Laughs og Barrett i tillegg, eller i det minste i stedet for. Og ta med dere debutalbumet til Pink Floyd - Papers At The Gates Of Dawn - da får dere det elektriske syrehue fra The Summer Of Love inn i stua. For alltid!
Del på Facebook | Del på Bluesky