50 år siden «The Dark Side Of The Moon»
Mange album har blitt stående som bautaer i pop/rock-historia. Men svært få kan måle seg med innflytelsen Pink Floyds «The Dark Side Of The Moon» skulle komme til å få.
Det sies (vanskelig å holde oversikt) at albumet er solgt i vanvittige 45 millioner eksemplarer. I tidsrommet mars 1973 til juli 1988 lå det – sammenhengende – på Billboards Top 200.
Nesten ingen i Norge hørte albumet da det ble sluppet i mars 1973. Dagsavisens musikkhistoriker Geir Rakvaag har bare funnet én anmeldelse - den gang skrevet av «en meget ung utgave av meg»; Yan Friis i Arbeiderbladet. Sjøl hørte jeg bare på Miles Davis på den tida, og oppdaga altså dette mesterverket alt for seint.
Albumet har blitt lansert som 25-års jubileumsutgave og som 40-års jubileumsutgave. Man smir vel mens jernet er varmt, som Ole Paus ville sagt. Nå er det her i form av en super deluxe boks som blant annet inkluderer to bøker og remixer av de opprinnelige singlene. Du må ut med rundt regna 3000 kroner.
Singler? Ja – her er egentlig flust av singler. I hvert fall sett i ettertid, selv om musikken er vanskelig å tolke som annet enn et konseptalbum. Her henger alt i hop, og det henger veldig stødig på greip.
En av de mest kjente låtene ble kalt «Money», en sang som åpner med mynter i et kassa-apparat. Temmelig «50 år siden», må det være lov å si. Og det er mer å si om denne fantastiske komposisjonen. Hvor mange pop-hits etter 1973 – eller for den saks skyld før- har du hørt som går i 7/4 takt?
Denne omtalen er basert på en noe lettere jubileumsutgave som slippes samtidig. Pink Floyd hadde spilt mange av låtene før utgivelsen av albumet, men de som hadde billett til Wembley Empire Pooli i London våren 1974 var antageligvis blant de første til å høre hele «The Dark Side Of The Moon» -framført live.
De spiller faktisk hele albumet, tvers igjennom, låt for låt - uten å holde seg strikt til studio-innspillinga. For eksempel er ikke Clare Torry på scenen. Clare Torry? Det er hun som tar seg av vokalen på «The Great Gig In The Sky». Hun skal nærmest tilfeldig ha blitt henta inn i studio for å improvisere over Richard Wrights enkle akkorder. Og gjett om hun improviserte! Kanskje er dette den mest ikoniske vokalprestasjonen i pop-historia?
For 50 år siden fikk hun 30 pund for jobben … På Wembley i 1974 blir sangen tolka av Vanessa Fields og Carlena Williams (The Blackberries). Ikke helt det samme som Clare Torry, men til ståkarakter og vel så det.
Live-lyden fra 1974 er selvfølgelig digitalisert ned til minste detalj, men dette er unektelig lyden av Pink Floyd anno 1974. Det er rart å tenke på hvor mye fantastisk pop-musikk det er mulig å skape ut fra veldig få akkorder, og ikke minst veldig saktegående taktarter. For dette er virkelig uendelig langt unna rock’n’roll.
Tekstmessig er albumet prega av tapet av bandets grunnlegger Syd Barrett, som for lengst hadde forsvunnet i en tåke av dop og tilhørende psykiske problemer. Samtidig som poesien selvfølgelig også handler om lengselen etter Månen og den sida av vår nærmeste nabo i planetariet som vi aldri får øye på.
Mer presist er det nok å si at tekstuniverset i «The Dark Side Of The Moon» handler om livet som sådan. Intet mindre. Det har blitt skrevet bøker om dette albumet, og det kommer helt sikkert flere – i god tid før hundreårs-jubileet. For vil «The Dark Side Of The Moon» bli huska i 2073? Jeg får nok ikke oppleve det, men er temmelig sikker i min spådom.
Del på Facebook | Del på Bluesky