Judas II: Judas II
Tidligere bassist i anarkopunkbandet Crass - Pete Wright - har her slått seg sammen med Martin Wilson, trommisen fra Flux Of Pink Indians. En spennende kombinasjon av mannen som brakte harmonier og det lille som var av melodier inn i kompromissløse Crass, og Wilsons latininspirerte perkusjon. Og når vi minst venter det dukker en unplugged "Do They Owe Us A Living" opp!
Bare for å gjøre det helt klart med en gang. Dette er temmelig langt fra Crass' og Flux' sound. Her er det heller snakk om en slags moderne folkemusikk, mer i forlengelsen av Incredible String Band og nedstrippa Van Der Graaf enn knallhard punkrock.
Pete Wright har siden Crass' storhetstid på 80-tallet flytta ut av Dial House-kollektivet i Epping. Hva han har gjort i mellomtida er jeg usikker på, men denne skiva viser at han har savna den jordnære og usminka musikken som det tross alt som oftest var vanskelig å skimte bak Crass' lydmur.
Men de som husker hans bidrag på de første Crass-skivene, minnes sikkert også hans sugende bassganger, som både holdt låtene sammen og rocka båten samtidig. Låter som "Securicor", "Sucks" og "You Pay" finner du ikke her, men "I Made A Mistake" - som forøvrig spinner rundt åpningsriffet til Kinks-låta "You Really Got Me" - er en bra erstatter i 2001, og topper seg når Crass' store flaggbærer "Do They Owe Us A Living" altså sniker seg inn mellom andre og tredje verset.
Her er det lite pålegg, stort sett kassegitar, perkusjon og vokal. Det meste lavmælt, selv om vi kan kjenne spenningen under overflaten i låter "God Nose", "Oh, Shit" og "Fascist Bastard".
Duoen har turnert i Italia ihvertfall i to omganger, og holdt seg til anarkistmiljøet der nede. Tekstene varierer mellom det politiske aggiterende og det personlige innsiktsfulle, og er definivt kortere i formen enn Crass' veggavis-manifester.
Ikke alt er like musikalsk trollbindende, men formen er i det minste like kompromissløs og antikommers i dag som det Crass og Flux var for tjue år sida.
Del på Facebook | Del på Bluesky