Peru-u - uwoah!
(Oslo/PULS): Sist gang Peru skapte spesielle kulturelle assosiasjoner her i landet måtte være da Bobby Peru herjet vilt i David Lynch-klassikeren "Wild At Heart". Nå kommer endelig et nytt bekjentskap, og våre egne peruvianere er heldigvis langt hyggeligere enn villmannen fra Big Tuna.
Peru-u / /
Peru-u valgte seg den nyåpnede klubben Mono som åsted for lanseringen av sin debutsingel "Pera Ya/Child Enjoy" (Thatsperfectwonderball/Tuba), og begge besto prøven.
Mono viste seg å være godt egnet for denne type arrangement, lav scene og noe skjemmende søyler til tross. Stedet er luftig og hyggelig, med en avsondret del for de som har mest lyst til å skravle. Det var det ikke mange i det fullsatte lokalet som gjorde under Peru-u sin alt for korte konsert denne mørke regnværskvelden.
Det er nemlig alltid en nytelse å høre Peru-u, som på kort tid har blitt svært så scenesikre, og nå opptrer med eleganse innenfor sitt rulleringsprinsipp. Sentrum dannes rundt Ole Bolivia og hans improviserte perkusjonssett, mens Linda, Knut, Even og Kristian Peru sirkler rundt og veksler på plass og instrumenter uten at det skaper disharmoni ute i salen.
IKKE BRITISK FOLK
Det var den solide fremførelsen som var kveldens beste bekreftelse på at bandet vil være med å skape overskrifter i tiden som kommer. Dette er en gjeng som later til å ha god tid, som uten særlig nye ess å trekke opp fra ermet siden sist, er i ferd med å bygge opp et uttrykk som lover godt.
Fredrikstad-kvintetten består blant andre av medlemmer fra Ricochets, uten musikalsk sammenligning for øvrig, da de ikke har samme ønske om å slå hardt eller gire opp tempoet i nevneverdig grad. Med Linda Perus sensuelle stemme som naturlig bærekraft, enten alene eller i samsang, skapes et svært så sedat uttrykk.
I disse «Quiet is the new loud» -tider vil kanskje enkelte ønske å plassere Peru-u i bås med Kings Of Convenience og dets likesinnede. Det er ikke helt bak mål hvis man legger rolige stemninger, melankolske melodier og halvakustisk varsomhet til grunn.
Men det er ikke den britiske folkscenen som ligger Peru-u nærmest. De har en florlett, nesten karibisk tilnærming i sitt uttrykk, som kan minne mer om The Sea & Cake og YoLa Tengo i sine rolige stunder. Legg til et islett av eksperimentaliteten til Stereolab, og det betyr popmusikk på en vennlig men intelligent måte, popmusikk man gynger langsomt og drømmende til.
SKAPT FOR EVIGHETEN
Det hadde neppe skadet noen sine ører om de på scenen dro låtene lengre ut da de er som skapt for evigheten. Som et kjærlighetsforhold virket hvert opphold som et unødvendig brudd, en forstyrrelse av drømmene. Dermed kombinerer Peru-u dronenes kraft med popens øyeblikkelighet, og skaper flere tilfeller av magi.
Ole Bolivia brøt som vanlig opp med morsomme innspill uten at det virker upassende, og spredde humor i forsamlingen. Peru-u unngår på denne måten å fremstå som triste skokikkere. Med på singelkjøpet fulgte eksempelvis pølse i vaffel, en rett som ble godt mottatt av en ikke ubetydelig Østfold-klan.
Peru-u kan være på vei mot noe stort, og etter antall bransjefolk og fotografer å dømme ser det ut til at de kanskje kan tjene penger også. Det fortjener de definitivt. På vei ut var det bare solskinnssmil å spore, og i tillegg hadde de spilt bort regnet. Viva Peru.
Del på Facebook | Del på Bluesky