D'Sound: Talkin' Talk
Gjennom sin tredje langspiller befester de sin posisjon som konger og dronninger i hva engelskmenn og amerikanere i dag kaller r&b. De spiller helst hva tradisjonen ville kalle soul - men kanskje holder det rett og slett med pop?
D'Sound lager glimrende popsanger, men jeg tror den høyst fortjente suksessen først og fremst bunner i utsøkt musikalitet og musikanteri.
Jonny Sjo er virkelig en rev på bassgitar. I mine ører blir det innimellom en anelse for mye effektmakeri ("Be So Bad"; som i tillegg låter smått gammeldags!). Men herr Sjo er mannen som både legger på plass en stødig bunn, og som gir kaka pynt.
Kim Ofstad er den trommeslageren jeg kjenner som kanskje best av alle står til dette uttrykket; han slår ikke trommer, han spiller. Resultatet er at han gjør de mest kompliserte taktarter og rytmemønstre til den enkleste sak av verden - i det minste i publikums ører. Men slikt blir det jo raffinert musikk av!
Simone er... bare deilig. Hun synger så innsmigrende. Som skapt for D'Sound, som etter hvert synes å ha ett mål med sin musikk: At den skal låte - nettopp; deilig. Den er ofte lagd for at folket skal kunne danse til den - for all del! - men jeg lurer på hvem f.eks. Sade skulle kontakta, om hun ønska et norsk komp - om ikke...?
Den aller fineste sangen har en tittel som oppsummerer hele albumet: "Sweet Music".
Del på Facebook | Del på Bluesky