D'Sound: Starts And Ends
Pur pop. Innsmigrende. Men er DSound fornøyd med å låte sånn som en million andre popband gjør? Jeg har ikke svaret - og slutt for all del ikke å lese her, for Starts and Ends inneholder både plusser og minuser. For hver gang jeg hører den, blir plussene flere og flere.
Det har festa seg et inntrykk av at DSound har vært så ekstremt innovative. Det er bare til en viss grad riktig, for DSound har alltid vært pur pop. Poenget er at de tidligere i sin karriere konsekvent har gitt sin pop en touch av soul og (litt) funk, og en gang i tida var jo elektronika-trommer en nyvinning.
Midt under innspillinga av Starts and Ends sa trommeslager Kim Ofstad takk for seg. Med resultatet i hånd, er avgjørelsen ikke vanskelig å fatte. For alt jeg veit kan det ligge helt andre årsaker bak avgjørelsen, men ingen skal fortelle meg at den musikalske retninga bandet er i ferd med å ta passer den tvers gjennom fantastiske Ofstad som hånd i hanske.
Jeg skjønner heller ikke at bassisten Jonny Sjo kan føle seg komfortabel, for den saks skyld heller ikke vokalisten Simone. De er rett og slett for flinke til å legge ut på denne bredeste av alle brede landeveier.
Det faller enkelt å peke på produsenten, Jørn Dahl. Men Simone og Sjo er da såpass erfarne at de ikke lar seg dupere av en mann som er mest kjent for å skru lyd for Kurt Nilsen? Intet ondt sagt om Nilsen han er en flink mann, og har fått mye ut av Idol! men DSound er altså ja, noe mer enn Kurt Nilsen.
Eller hva?
For nå kjenner jeg at jeg kommer i stuss. Her kommer nemlig plussene, og de siger på i stadig striere strømmer. Gjennom en hel arbeidsdag har jeg nå hatt "Starts and Ends i øret, og faktum er at albumet nærmest renner over av gode låter! Det hele topper seg i avslutningskuttet, der Johnny Sjo synger og det gjør han like fint som Ricky Ross i det håpløst undervurderte Deacon Blue; skottene som til nærmest ingen nytte overøste oss med solide doser superb pop på slutten av 80-tallet. Loosing It er ei ettertenksom pop-perle av de helt sjeldne.
Jeg trykker repeat, og merker at denne musikken drar meg til seg med suggererende kraft. Kanskje jeg tar helt feil hva stil og sjanger angår? Kanskje har Jonny Sjo og Simone tvert imot begått en genistrek?
Simone ligger lavere i stemmeleiet, men noen ganger får hun meg til å tenke på Belinda Carlisle og i min bok er det ensbetydende med sol og sommer og himmeln som et sted på jorda. Når Simone synger Almost Was Never ser jeg Cyndi Lauper synge True Colors.
Hvis du nå føler deg totalt forvirra, og ikke skjønner bæret av hva slags musikk dette egentlig er, trer jeg (endelig!) støttende til: Tenk deg a-ha i den epoken da de brukte mye gitarer. Tidvis (All of the Time) er lydbildet i tråd med hva Duran Duran holdt på med. Og da har kanskje ikke Jørn Dahl gjort så mye gæernt likevel ? Du veit forresten kanskje allerede at Madonna ville gitt et par knelange strikkesokker for Audition?
Det er jaggu godt musikk ikke er noen matematisk øvelse. For det er et udiskutabelt faktum at denne plata kommer til å fortsette sin tunge rotasjon i heimen de nærmeste dagene den saken er grei.
Del på Facebook | Del på Bluesky