Next Life: Red End (7' EP)
Noen skiver er vanskeligere å plassere enn andre, selv innenfor dagens mangfold av sjangere. Next Life kaller musikken sin Progressiv og Agressiv C 64-Violence, og refererer da til både lo-fi techno gjennom bruk av Commandore 64/Amiga-maskiner og Violence som i hardcorestilen Power Violence. Uten å være uenig i de gitte henvisningene, kan vi også legge til at musikken ligger veldig nær opp til kompet Deutche Amerikanische Freundschaft (DAF) hadde utvikla på deres andrealbum "Die Kleinen Und Die Bösen", som kom ut på Mute Records i 1980.
Hovedmannen bak Next Life er Hai Nguyen Dihn, som også bidrar som anmelder i PULS' nettspalter. Han har bakgrunn i punkmiljøet i Tønsberg med slektskap til band som Alltid Jaget og JR Ewing.
Som noe såpass uvanlig som et instrumentalprosjekt baserer Next Life seg på å lage musikk ved hjelp av Amiga og overstyrte fuzzgitarer. Det gir til tider assosiasjoner til (foruten DAF) en speeda variant av den progressive rocken på 70-tallet og ikke så ulikt Fra Lippo Lippis aller første EP-framstøt på Privat Records i '81, før de blei deppe-band.
Andre ganger kunne musikken deres med hell vært arrangert som combo og funka som hardcorepunk. Instensiteten og dynamikken er låtenes største force, og Hai klarer også å formidle humor i det han gjør. At alt er intrumentalt trekker imidlertid ned for en gammal vokalist som meg.
Del på Facebook | Del på Bluesky