Casino Steel: V.S.O.P
Casino Steel har fått mer tid til å sysle med musikk igjen, etter oppvasken i fjor på GramArts generalforsamling. I dag driver han firmaet Wapbeats.com som utvikler musikk og telekommunikasjon. Han kaller seg også Norges mest produktive plateartist. Det er sikkert riktig, hvis man legger alle Best Of-skivene og samlealbumene til grunn. Dette er også en slags Best Of, i det han resirkulerer låter fra nesten hele sin 28-årige karriere med nye og gamle versjoner. På V.S.O.P finner vi alt fra Brats og Boys-stoff i glampunk-innspillinger til kåntri og Kris Kristofferson.
Casino har spilt sammen med mange navn gjennom sin brokete karriere. Mange som hadde hatt eller kom til å få stor inflytelse på rockens utvikling. Hollywood Brats er et av de største cred-banda for punk-generasjonen, som britenes svar på New York Dolls og inspirasjon til den store revolusjonen i UK i andre halvdel av 70-tallet.
Allerede i '73 spilte de inn debutalbumet, men måtte vente i sju år før den ble utgitt i UK. Imidlertid kom den ut i Norge på Mercury allerede i '75 - i det den ble pressa opp i 200 ex. og utgitt som Andrew Matheson & The Brats. I dag er den utgaven prisa til £1.000 eller drøye 12 norske høvdinger!
På V.S.O.P spiller Casino Steel hele fire Matheson/Steel-komposisjoner, der ingen av dem er gitt ut med Brats. Glampunk-låta "Crushing The Doll" ble uansett gitt i '95 som Andrew Matheson-solo, og jeg mistenker dette for å være en remastra versjon av den utgivelsen. Forøvrig denne skivas tøffeste låt.
En remastra versjon av "Dance Naked With Me" fra hans første soloLP i '90 er også med her, kompa av hans faste The Bandits, som innbefatter Petter'n fra Backstreet Girls og Stein Ramberg (ex-Kollaps, Front Page og div.).
Etter Brats var Casino såvidt innom et enda mer legendarisk pre-punkband - London SS - som også husa Geir Waade (som seinere spilte med bl.a. Wreckless Eric), Mick Jones (som starta The Clash), Tony James (seinere Chelsea, Generation X og Sigue Sigue Sputnik) og Matt Dangerfield (som Casino starta The Boys med i '76). Mer legendariske rett og slett fordi de aldri ga ut ut noe, og således blitt gjenstand for store mytedannelser og tillagt ekstrem viktighet i ettertid.
Apropos The Boys, er det også blitt plass til to låter med dem. Begge fra oppfølger'n Alternative Chartbusters fra '78. Den ene - "Brickfield Nights" - kom endog ut på singel og viser her at den har tålt tidens tann. I utgangspunktet en småsentimental poppunker, som her har blitt enda litt glattere og Smuget-prega med Torstein Flakne og Claudia Scott.
Originalbassist i Sex Pistols - Glen Matlock - bidrar på en annen av låtene. Selv om det er Ian Hunter fra Mott The Hoople som er midtpunktet i "My Revolution". I sedvanlig stil sleper han seg gjennom med linjer som "I been there, I've done that", mens kompet er superkoole glamrockere. Forøvrig gitt ut i samme versjon for seks år sida som Ian Hunter's Dirty Laundry på Norsk Plateproduksjon.
I '96 ga ex-Boys' Honest John Plain & Friends ut den gamle Les Paul & Mary Ford-hit'en "Vaya Con Dios" fra 1953. Casino sto oppført på rollelista over utøverne, men var ikke like glad for at demo-versjonen ble utgitt.
Nyinnspilt og med hjelp av Jørn Hoel er låta blitt riktig så respektabel i utforminga. På slutten har Casino feida inn Freddie Fenders lidenskapelige versjon fra '58. Mannen som forøvrig var så misfornøyd med livet at hans største frykt var å bli å gjenfødt som selv selv i et eventuelt neste liv!
Det håper jeg Casino Steel slipper for da må vi gjennom alle nyutgivelsene enda en gang! For sånn går det utover hele skiva, gamle låter som er blitt børsta støvet av, eller nyinnspilt.
Casino Steel er på mange måter en levende legende i norsk (og britisk) rockhistorie. Derfor skulle det ikke være nødvendig å drive så til de grader resirkulering av gammelt materiale.
Del på Facebook | Del på Bluesky