Glenn Hughes: The Way It Is

Tungrockvokalisten over alle andre bør gå i tenkeboksen. “The Voice Of Rock” gir oss for mye supertradisjonell og intetsigende popmusikk/funky soul.



Greit nok, Glenn Hughes elsker soulmusikken og stemmen hans er funky som bare det. Den gamle Deep Purple-vokalisten er i stand til å synge hva som helst. Problemet er at selve magien ikke oppstår når den funky stemmen mangler beinharde tungrockriff i ryggen. Glenn Hughes i denne fasongen er først og fremst tungrockens svar på Stevie Wonder. Frigjort fra hardrockformatet blir han ufarliggjort.

En funky Glenn Hughes i heavy innpakning ga ham den fortjente legendestatusen på Deep Purple skiva “Burn” (1974). Slikt er sjelden vare på “The Way It Is”, til tross for noen hederlige unntak. Tenk hvis alle låtene var like småcathy og aggressive som høydepunktet “Truth”, men kansje fikk han det ikke til..? “You Kill Me” er nemlig et tragisk forsøk på å “balle opp” musikken, en lavpanna, primitiv innføring I heavy metal-klisjéer.

Jeg savner også den angrepsvillige stemmen hans. Glenn Hughes er vanligvis intens - ofte på en helt ekstrem måte, men vi elsker det, og “The Way It Is” viser at vokalen mangler guts. Når det er sagt, kler han den klaustrofobiske frustrasjonen i Jimi Hendrix-låta “Freedom”.

Forgjengeren, “Addiction” (1996), viste Glenn Hughes på sitt aller beste. Han sang sterke, selvbiografiske tekster om demonene i seg selv. En ekstrem innlevelse, frenetisk stemmeprakt - en av tiårets beste heavy metal-utgivelser. “The Way It Is” derimot... passer best som søvndyssende bakrunnsmusikk I cocktailbaren,

Den gudbenåda stemmeprakten fortjener en bedre skjebne.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Glenn Hughes med norske musikere på Kartfestivalen

(19.12.06) Glenn Hughes, som nylig leverte en fantastisk konsert på Smuget, kommer til Kartfestivalen i Gvarv. "The Voice of Rock" skal opptre med kun Telemarksmusikere, og de skal blant annet fremføre hans gamle Deep Purple-klassikere.


Glenn Hughes: The Voice Of Rock!

(19.11.06) (Oslo/PULS): Tittelen Glenn Hughes hekter på sitt navn virker kanskje litt i drøyeste laget. Men for folk som kjenner Glenn Hughes så er tittelen rett og slett for smal. Glenn Hughes er så mye mer enn rock og på Smuget mandag så beviste han det foran 250 måpende musikkentusiaster.


Glenn Hughes med ny skive

(24.03.99) Den gamle tungrock-hedersmannen Glenn Hughes (Deep Purple) er rett rundt hjørnet med ei skive som ifølge forhåndsomtalene virkelig skal være noe å høre på.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.