Gi Piggyback en større scene!
(Oslo/PULS): Piggyback overraska stort med sin Hunky Dory-inspirerte EP - Knucklesandwich - tidligere i høst, og er for tida i ferd med å spille inn oppfølgeren. De har til nå ikke vært spesielt rause med å gi konserter. Denne fredagen vanka de imidlertid på Vega - nord på Grünerløkka - desverre litt utafor lysløypa og allfarvei for eventuelle drop-ins, men jeg så mitt snitt til å slå i hjæl et par timer med gutta.
Piggyback, Label / /
Først fikk jeg imidlertid sjansen til å stifte bekjentskap med et annet, nytt band. Label er navnet; de spiller klasssisk poprock fra rundt '64/65 blanda med Simon & Garfunkel-harmonier og pop-kis-feeling fra tidlig 70-tall.
Til tider riktig sprettent og naivt, selv om mangel på respons gjorde sitt til at et par av låtene fikk et ufrivillig sidrumpa preg. Imidlertid skjønner jeg ikke hvorfor de var nødt til å spille Britney-låta "One More Time", midt inne i settet.
Dette kunne de definitivt spart oss for; jeg klarte ikke engang å se humoren i det. Litt usikre på om det var greia, ga de seg på toppen av det hele etter ett vers og refreng. Skal man først hoppe uti det, må man gjøre det fullt og helt, så neste gang håper jeg de har droppa den fra settet. Neste gang ser forøvrig ut til å bli som support for Elliot på So What! i januar.
PIGGYBACK
Av og til skjer det at du oppdager band som ingen andre har noe forhold til. Det skjer sjeldnere og sjeldnere for min del, men det har skjedd med Piggyback. Det gir meg en eksklusiv følelse av å ha et kuult band helt for seg sjøl. Musikk som identitet blir da snudd fra å være noe man sosialt definerer seg inn mot, til noe man definerer seg bort fra.
Egentlig er akkurat dét litt ufrivillig her, men følelsen ble forsterka av at såpass få musikkelskere hadde funnet veien til Vega denne dagen.
På en måte var det også litt bra for Piggyback. De gjorde nemlig én stor tabbe da de satte opp repertuaret: De starta med de rolige låtene, og jobba seg gradvis opp til rock'n'roll-formatet mot slutten. Egentlig en bra idé, men jeg har vært med på liknende eksperimenter før også, og det funker sjelden.
Derfor ble det åpninga litt drøy, og heller ikke "Narcissistic"-valsen fra EPn kom til sin rett. Først på den femte låta begynte det å groov'e - midt i "Lingering Beauty" - en ny låt som ligger litt i Waterboys-à-la-"This Is The Sea"-land.
Så fulgte de opp med en fire-mannskick'er til, "A Beginning" som satt hardt, tungt og mere presist, før de smelte til med "Bother Boy". Den er meget bra på EPn, men enda mer samspilt her - og mye mer dynamisk. Fortsettelsen, en ny rocker som går under nanvet "Jelly Beans", bekrefta at det for alvor begynte å dra seg til.
Gitaristen Neil røyk imidlertid en streng, og gutta måtte improvisere seg gjennom pausen. Låtskriver Tommy Ottosen dro liksågodt med seg bassist Holger og trommis Trond på en helt ny låt de såvidt hadde spilt på øving. Veit ikke hva den het, men teksten var bra: - We're no good, we're the scum of the earth, og framføringa hadde intensitet, nærhet og nerve. Tøft at de fikk betalt for modigheten sin.
Stimulert av ny streng og fornya energi, dro de liksågodt "Sordid Query", høydaren fra skiva. Og det må ha vært det rette tidspunktet å velge den på, for suget, draget og løftet i refrenget var om mulig enda mer uimotståelig forførerisk denne gangen og dynamikken enda mer forsterka. Ahh!
Låtene fra EPn var helt klart de som framsto som mest samspilt og med størst dynamikk, noe som også ga seg utslag i en strålende avslutning med "Bartender" og "Peggy Porn". Sistnevnte blir den nye singelen; småheavy, glammy, fengende og lover godt for nyåret. Gi Piggyback en større scene og en sal med større befolkningstetthet neste gang!
Del på Facebook | Del på Bluesky