En liten flik av pop-himmelen

(Oslo/PULS): Dipsomaniacs er enda et band i rekken av kriminelt neglisjerte poporkester i Norge. De har gitt ut knallplater jevnt og trutt på hele 90-tallet, til en overdøvende stillhet fra det platekjøpende publikum. I kveld sto de igjen på scenen til So What!, foran en liten, men dedikert skare av tilskuere.


Dipsomaniacs, The Magnetic Tapes / /


THE MAGNETIC TAPES

Dog, først skulle The Magnetic Tapes spille seg gjennom noen triste låter. De er vel det nærmeste Norge kommer Tindersticks, men uten å rekke nevnte band til knærne.

De mangler for mye av finessen vi er blitt bortskjemt med fra Tindersticks, og det blir for stillestående og kjedelig. Likevel, i øyeblikk glimter de til, og kanskje kan man håpe at de om to år er blitt modne for enda en lytting?

DIPSOMANIACS

Så er det duket for Dipsomaniacs og tilnærmet pop-nirvana. For akkurat så god er Dipsomaniacs på sitt beste: en sann fryd for øret, musikk som gir meg assosiasjoner til å gå på skyer av rosa sukkerspinn mens jeg spiser softis.

Det er en inderlighet i det Dipsomaniacs gjør som man sjelden finner i den moderne musikkverdenen, som manifisterer seg i gleden som bandet viser på scenen og iveren ved å kunne dele den smått fantastiske musikken de har komponert opp i gjennom årene med publikum.

Men som alle vet gror ingenting inn i himmelen, og det gjør ikke dette bandet heller. En del låter blir for standard, for gjennomsnittlig, og klarer ikke å løfte seg slik de beste låtene deres gjør.

Personlig tror jeg problemet i stor grad er lyden (selv om de takket lydmannen). Den ble, i undertegnedes ører, for sammenpresset og komprimert, og Dipsomaniacs hadde definitivt fortjent ett litt mer åpent lydbilde, for i større grad å kunne strekke ut detaljene i det som skjer i lydbildet.

Likevel, det var en flott konsert. Jeg tror ikke jeg kommer til å huske den om ti år, men som en konsert en onsdagskveld i desember kan man vel neppe be om mer.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Program for Musikkens Dag i Oslo til helga

(28.05.01) Til helga braker Musikkens Dag løs i hovedstaden for tiende år på rad, en uke før resten av landet. Dette for å slippe en kollisjon med Norwegian Wood i Frognerbadet. Som vanlig er alle konsertene gratis, noe som gir publikum en glimrende sjanse til å se nye og spennende artister.


Diverse Artister: Sement #2

(21.03.01) Samlealbum er som regel en ujevn affære. Likevel kan den skjule små bortgjemte perler. Sement #2 er en promoskive for en minifestival som går av stabelen på Betong til helga, der flere av framtidas flaggbærere i norsk musikk skal utfolde seg. Utgitt på den nystarta og uavhengige Osito-labelen.


The Low Frequency In Stereo: Stort potensiale

(24.02.01) (Tromsø/PULS): Da var by:Larm omsider i gang og alle hjerter gleder seg. Jeg tilbrakte min første kveld på Strøket, i lag med et ganske varierende antall publikummere. På scenen: The Low Frequency In Stereo, Magnetic Tapes, Cinnamoon og Ian Senior.


Blå Krank-aften

(01.09.00) Om det var EMIs interesse rundt Kristiansandselskapet Krank Records, eller langvarig og ufortrøden jobbing fra Ridder av den brune Ring, Filip Ring Andersen, skal være usagt, men Neojazzklubben Blå hadde iallefall viet tre av selskapets band en egen aften, den siste dagen før septembervindene setter inn.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.