En liten flik av pop-himmelen
(Oslo/PULS): Dipsomaniacs er enda et band i rekken av kriminelt neglisjerte poporkester i Norge. De har gitt ut knallplater jevnt og trutt på hele 90-tallet, til en overdøvende stillhet fra det platekjøpende publikum. I kveld sto de igjen på scenen til So What!, foran en liten, men dedikert skare av tilskuere.
Dipsomaniacs, The Magnetic Tapes / /
THE MAGNETIC TAPES
Dog, først skulle The Magnetic Tapes spille seg gjennom noen triste låter. De er vel det nærmeste Norge kommer Tindersticks, men uten å rekke nevnte band til knærne.
De mangler for mye av finessen vi er blitt bortskjemt med fra Tindersticks, og det blir for stillestående og kjedelig. Likevel, i øyeblikk glimter de til, og kanskje kan man håpe at de om to år er blitt modne for enda en lytting?
DIPSOMANIACS
Så er det duket for Dipsomaniacs og tilnærmet pop-nirvana. For akkurat så god er Dipsomaniacs på sitt beste: en sann fryd for øret, musikk som gir meg assosiasjoner til å gå på skyer av rosa sukkerspinn mens jeg spiser softis.
Det er en inderlighet i det Dipsomaniacs gjør som man sjelden finner i den moderne musikkverdenen, som manifisterer seg i gleden som bandet viser på scenen og iveren ved å kunne dele den smått fantastiske musikken de har komponert opp i gjennom årene med publikum.
Men som alle vet gror ingenting inn i himmelen, og det gjør ikke dette bandet heller. En del låter blir for standard, for gjennomsnittlig, og klarer ikke å løfte seg slik de beste låtene deres gjør.
Personlig tror jeg problemet i stor grad er lyden (selv om de takket lydmannen). Den ble, i undertegnedes ører, for sammenpresset og komprimert, og Dipsomaniacs hadde definitivt fortjent ett litt mer åpent lydbilde, for i større grad å kunne strekke ut detaljene i det som skjer i lydbildet.
Likevel, det var en flott konsert. Jeg tror ikke jeg kommer til å huske den om ti år, men som en konsert en onsdagskveld i desember kan man vel neppe be om mer.
Del på Facebook | Del på Bluesky