I Phil Lynotts ånd

(Oslo/PULS): Alle har vel egentlig hørt om Thin Lizzy og Phil Lynott, men hvor mange kjenner bandet og musikken deres? Jeg kan vel innrømme først som sist at jeg aldri har vært noen stor Thin Lizzy-fan. Jeg har Live & Dangerous-albumet, som jeg har hørt et par ganger, men musikken har aldri festet seg i hodet mitt. Likevel var jeg veldig spent da Thin Lizzy skulle ha konsert i Norge nesten 15 år etter at frontfigur Phil Lynott døde av alkohol og stoffmisbruk. Lizzy er tross alt en legende i musikk-verden, og dette var nok helt sikkert noe jeg burde få meg. Litt skeptisk var jeg jo likevel. Ville ikke Thin Lizzy uten Phil Lynott; hjerte og sjel i bandet, bare være et slags "cover-band"? Et slags Björn Again eller Erasure synger ABBA? (Uten musikalsk sammenligning for øvrig).

---

Thin Lizzy
Street Legal / /

Av Thomas Kirkeby // 30.10.00

---

Thin Lizzy og Street Legal 27/10-00

Etter å ha gjort hjemmeleksa mi litt bedre, fant jeg ut at dette slett ikke var artister satt sammen for å spille Lizzy låter. Flere av artistene hadde faktisk direkte sammenheng med bandet.

Kveldens vokalist, John Sykes (ex-Whitesnake, Tygers Of Pan Tang, Blue Murders og Sykes) hadde vært med på Lizzys siste studioalbum Thunder and Lightning. Keyboardist Darren Warthon (Dare) hadde spilt på flere Lizzy-album, og gitarist Scott Gorham var jo en av de originale gutta i bandet.

Da gjensto altså bare trommeslager Tommy Aldridge (ex-Ozzy Osbourne og Pat Travers Band), og bassist Marco Mendoza (Blue Murder, Sykes) som de to som ikke hadde hatt en fot innenfor bandet. Det ble kanskje ikke så galt likevel?

Norsk oppvarming

Det er gledelig å se at det nå i større grad enn før brukes norske band som oppvarming for store artister. Denne kvelden var det Street Legal som hadde fått det tøffe oppdraget å få publikum varme i trøya.

Det skulle vel egentlig vise seg å ikke bli så vanskelig, da det var fullt på Rockefeller denne kvelden. Det var riktignok ikke åpent i galleriet, så det var fint plass til flere, men det var tydelig interesse for å få med Lizzy denne kvelden.

Noen hadde nok helt sikkert også fått med seg Street Legal fra før. Bandet har gitt ut CDen Thunderdome som har fått bra kritikk av presse og publikum. De har allerede gjort seg kjent i store deler av Europa ved å varme opp for blant andre W.A.S.P. og Dare.

For de som ikke har hørt Street Legal, spiller de god, gammel 70, 80-talls hard rock som det svinger av. Slett ikke ulikt kveldens hovedattraksjon Thin Lizzy.

The boys are back

Litt over ti hørte vi alarmer og sirener fylle lokalet, og vi skjønte at nå var Lizzy på rømmen igjen. Og ganske riktig, der dukket gutta opp på scenen.
Første låt ble naturlig nok da "Jailbreak" og allerede da tenkte jeg at dette kom til å bli en positiv opplevelse. Om det var på grunn at det oppdaterte og noe tyngre lydbildet, eller om det var å se bandet live som gjorde utslaget, er jeg jammen ikke sikker på. Dette ga meg noe mer enn å høre på Live and Dangerous hjemme i stua.

John Sykes fortalte et svært takknemlig publikum at det var godt å være tilbake i Norge, før de fortsatte med "Waiting For An Alibi".
Deretter fulgte klassikerne som perler på en snor: "Don't Believe A Word", "Emerald", "Cold Sweat", "Bad Reputation" og "Still In Love With You", som var en hyllest til de pene, norske jentene.

Som et lite avbrekk for resten av bandet, satte trommis Tommy Aldridge i gang med en forrykende trommesolo som varte i flere minutter. Og da han så ut til å gi seg, og kastet stikkene ut til publikum, satte han like godt i gang igjen.

Denne gangen uten stikker. Han holdt nok på like lenge uten stikker som med stikker, og så hardt slo han at en av trommene løsnet fra stativet. Det var uten tvil imponerende, selv om det så vondt ut å hamre løs på cymbalene med bare nevene. Men etter å ha høstet stor applaus fra publikum, varmet det nok såpass at smerten i hendene forsvant ganske raskt.

De fortsatte så med "Cowboy Song" og "The Boys Are Back In Town", før de bukket og takket seg av scenen. Det var nå gått en time og 10 minutter siden de kom på scenen, og i mine øyne var det i minste laget, selv om jeg jo visste at de ville dukke opp igjen.

Og ganske riktig, vel ett minutt etter kom gutta utpå igjen, og John sa at det var godt å være tilbake i Norge igjen, igjen. Et øyeblikk lurte jeg på hvor han hadde vært det ene minuttet han hadde vært av scenen, men jeg lot tanken fare.

Nå var det tid for "Suicide" og "Rosalie", hvor bandet ble omhyggelig presentert. Alle var de hverandres beste venner, og de beste musikerne de kjente. Dette måtte jo være det hyggeligste bandet i verden å spille i.

Så gikk bandet av scenen igjen, og i salen begynte å gå. Men fortsatt var det noen som ikke var villig til å la bandet slippe unna.
Og bandet var heller ikke helt klare til å dra. De kom tilbake en siste gang og spilte "Black Rose", før de for alvor takket for seg og lovte å komme snart tilbake. Og det var det.

Ettertanker

Det hadde utvilsomt vært en stor opplevelse. Ikke bare å se og høre bandet, men å se hvilken respekt bandet hadde for låtene og mannen bak dem. Gutta koste seg virkelig med å spille de gamle låtene og de behandlet dem som det mest dyrbare de hadde. Det var tydelig stolthet i vær tone og kord. Det var på en måte deres oppgave i verden å bringe musikken og drømmen til Phil Lynott videre. Og de gjorde det med glede.

Om du ikke hadde mulighet til å være tilstede på konserten, anbefales Thin Lizzy siste live-skive One Night Only. Selv om det blir på langt nær det samme, så er det i alle fall de samme musikerne og de samme låtene. Så får du kanskje et hørbart inntrykk av hvordan konserten på Rockefeller var.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky