Gary Numan: Pure
For deg som ikke vet hvem Gary Numan er, kan jeg fortelle at han er å regne som en slags syntpopens Kraftwerk. En legendarisk mann med andre ord. Om det er løftet han fikk etter å bli samplet av Armand Van Helden som gjør at han nå gir ut en ny skive, skal være usagt. Her er i alle fall Gary Numan anno 2000.
Å samenligne noen med Kraftwerk skal man alltid være veldig forsikig med. Når jeg likevel våger dette, er det først og fremst på bakgrunn av at Gary Nauman ga ut syntmusikk før de fleste av oss visste hva et digital quartz ur var. At Numan holder koken noen-og-tyve år etter debuten, er intet mindre en imponerende. Hva så med skiva?
Musikalsk sett spiller Gary Numan en slags melankolsk, små-symfonisk EBM (electric body music) musikk. Med sin veldig særegene og ganske følsomme stemme er han flink til å variere mellom det vakre og det mer brutale. At mannen synger akkurat slik han har gjort de siste 22 årene, kan man nesten ikke bruke mot ham. At musikken ikke har forandret seg nevneverdig trekker derimot ned.
Det er alltid vanskelig å si noen klokt om gamle travere. Ofte blir de gamle straffet fordi de har hatt en storhetstid og burde gitt seg mens de var på topp. Jeg gidder ikke kaste meg på denne klisje-holdningen. For jeg liker Gary Numan og det er hyggelig å høre at det er liv i mannen.
Likvel har denne skiva såpass lite nytt å by på at jeg kommer til å høre den igjenom noen ganger, før jeg plaserer den et godt stykke bak i cd-hylla. Like ved siden av den siste til Jean Michel Jarre. Og det er jo ikke noe kompliment.
Del på Facebook | Del på Bluesky