Sona Fariq: Sona Fariq

Debutalbumet til Sona Fariq kom egentlig ut i juli en gang, men da jeg rett etter fellesferien etterlyste skiva hos Warner, påsto de at de hadde sendt oss et eksemplar. Med mindre synder'n jobber i Posten var dette selvsagt bare tull, jeg hadde jo sjøl kontrollert all innkommen post for PULS, så jeg ba dem sende meg et nytt. Noe de aldri gjorde. Derfor var jeg nødt til å bestille skiva hos Tiger, og fordi lageret til Warner ligger i Sverige, fikk jeg ikke skiva før nå! Snakk om selskap som er villig til å bli kvitt skiver!


Jeg oppdaga Sona Fariq under årets Quartfestival, og de vil ble stående som den beste musikkopplevelsen og den største overraskelsen for mitt vedkommende fra Kristiansand i sommer. Derfor var jeg jeg rimelig spent på om albumdebuten deres ville svare til forventningene gig'en ga.

Med base i London og etterkommere av innvandrere fra Marokko, India og Pakistan - samtidig som musikken deres består av elementer fra både punk, dub, techno og funk - er det nærliggende å sammenligne dem med Asian Dub Foundation, selv om de live var mer organiske og hadde bytta ut samles med øs-gitarer.

Åpningslåta "Drop The Bomb" er også like aggresiv som tittelen bærer bud om. Tunge funkfraser i bassen smeller inn i lukene rundt backbeatet til trommisen, samtidig som heavyharvende gitarer riffer og durer under vokalist Michael Frankels brutale og perkusive utbrudd som "Baby, I'm on fire...come on, you drop the bomb, you drop the bomb, you drop the bomb, movin' in like superfly...you're like a fuckin' car crash, girl give it to me". Ja jøss, det sparker!

Utover skiva følger mer gitarøs i skjæringspunktet mellom punk og metal, mens låter som "Killa B" og "Move On" har klare reggaereferanser á la ADF, i hvert fall før refrengene slår inn. "You want to lash out but we kill you dead".

Singelen "Love You Crazy" har de også gitt plass til, og inneholder mye snerten frasering: "Man I'm in the mood I swear, energy's eternity/Leave behind me all my fears, need you baby crazily". Refrenget gir faktisk assosiasjoner til gode, gamle The Rings og deres "Automobile" fra '77.

Ellers kicker en sak som "Dr. John" rimelig bra, spesielt på de groovy partiene, som bandet mestrer best. Ikke helt ulikt ADFs "Free Satpal Ram". Og låter som hypnotiske "Zoo" og hardtslående "Hey China" holder også bra nivå.

Jeg sitter igjen med følelsen om at de kanskje har utelatt et par låter som muligens kunne ha heva denne skiva enda mer. Låter som de spilte på Quart og som bærer titler som "Let's Go Mental" og "That's Wicked". Men det er klart at det alltid er essens i band som har Mark P på takkelista si! Og etnisk aggresjon trenger vi definivt mere av, skal vi speile postkolonialismens tid mer presist enn markedskreftene er villig til.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Full pinne med Paki-punk

(05.07.00) Sona Fariq, interracial london-øst band i skjæringspunktet Asian Dub Foundation, Motörhead, RATM og tidlig Chilli Peppers. Disse fire hyperenergiske gutta snudde opp ned på hele dagen, med en totalt nihilistisk, foraktelig og faanivoldsk forestilling som må sette spor etter seg.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.