The Loch Ness Mouse: Ceylon Sailor

Selvfølgelig gleder vi oss over å høre nytt fra The Loch Ness Mouse på plate. Riktignok har vi hørt noen av disse fire låtene live tidligere, men hjemme i stua fungerer de nesten enda bedre. Fortsatt aner vi bandets begeistring for andre som The Tables, Beach Boys eller Television Personalities, men de kommer stadig nærmere sitt eget uttrykk. I godt selskap og tradisjon.


"Titanic Nick" åpner sprettent på ganske typisk Loch Ness-vis, og handler om båtfantasten Nick. Den peker seg ikke spesielt ut, men er allikevel en god låt, med en usedvanlig sjarmerende tekst, og godt arrangement.

Høydepunktet kommer i andrelåta "Harmony Highschool", og er kanskje det vakreste vi har hørt fra bandet noen gang. Drevet av et enkelt, men effektivt piano, lett perkusjon og fantastiske harmonier og koringer, får man tunge assosiasjoner til nevnte Beach Boys.

Men dette er i høy grad deres eget verk. Låta er betraktelig roligere enn hvordan vi best kjenner dem, men formen trakteres utmerket utsøkt.

Brian Hayes er dedikert deres tidligere trommeslager, og mer harmende gitarer og desperate primalkoringer har vi neppe hørt tidligere der i gården. For så vidt flott at man vil prøve ut nye veier, og det er en rimelig vellykket og grei låt. Etter den foregående blir den allikevel noe blek.

Siste sporet Adrian Shine avslutter på den positive, ompafriske måten The Loch Ness Mouse så fengende har gjort det før. Gitarene er rene igjen, melodien lys og fyldig.

Lyden som gjennomgående har vært delvis skranglete, holder fortsatt samme standard, og fremføringen hangler også smått. Skjemmende? Neida. For vi har her å gjøre med et band som i dette tilfellet har så flott melodi, frisk gitar og fiffig tekst at det ikke blir det minste viktig. Pop ‘til you drop!


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Loch Ness Mouse: Key West

(12.10.02) Hver gang det dukker opp ei skive fra plateselskapet Perfect Pop, er man nesten garantert kvalitet. Selskapet er fast leverandør av ultrafengende undergrunnspop og rock av solid kaliber. Dette andre albumet til Loch Ness Mouse derimot, klarer jeg ikke helt å la meg sjarmere i senk av.


Diverse Artister: Bestrummed - Perfect Pop 1995-2001

(08.06.01) Perfect Pop feirer 10-års jubileum denne våren, noe som selvfølgelig må feires. Her får vi servert 19 låter med 14 av selskapets mest profilerte band og prosjekter de siste fem-seks åra. En samleplate må nødvendigvis bli ujevn, men høydepunktene her er likevel store nok til å gjøre dette konsentratet til en riktig så trivelig opplevelse.


Program for Musikkens Dag i Oslo til helga

(28.05.01) Til helga braker Musikkens Dag løs i hovedstaden for tiende år på rad, en uke før resten av landet. Dette for å slippe en kollisjon med Norwegian Wood i Frognerbadet. Som vanlig er alle konsertene gratis, noe som gir publikum en glimrende sjanse til å se nye og spennende artister.


Altfor flink, men heldigvis også funky!

(04.04.26) Thundercat? Joda, han er helt rå. Men han er også en del av den typen musikere som kan spille så avansert at det nesten blir ... slitsomt. Du vet, den «se hva jeg kan»-greia som ofte glemmer at noen faktisk skal høre på.


Åpen øving med Neubauten

(03.04.26) 25. april 2025 kom beskjeden mange fryktet: Alexander Hacke trakk seg fra Einsturzende Neubauten. For mange uoverkommelige uenigheter på personlige og profesjonelle nivåer, skrev han selv om årsaken. Hacke har tross alt vært bandets musikalske leder i flere tiår, hvordan skulle dette gå?


Fin dokumentar om Red Hot Chili Peppers

(02.04.26) En glødende, men sår dokumentar om Red Hot Chili Peppers' fødsel. "The Rise of the Red Hot Chili Peppers: Our Brother, Hillel" gir et intenst og levende innblikk i hvordan et av rockens mest særpregede band oppsto.


Raye sprenger glasstaket

(01.04.26) Om Rosalia var en overraskende opptur i fjor, er Raye årets Space-X-modell. Dette er nesten ubegripelig bra.


Bliss Quintet imponerer

(30.03.26) De er i ferd med å spille seg inn i elitedivisjonen. Bliss Quintet er ute med sitt fjerde album.


Brukspoeten Stalsberg

(29.03.26) Jeg veit om noen som ikke vil kalle dette kunst – ja, jeg tror jeg kjenner noen som mener denne samlinga tekster ikke en gang kan kalles poesi/lyrikk/dikt. Men det går ei klar linje fra Jan Erik Vold til Tom Stalsberg. Moderne, folkelige diktere, som gjerne har det med å falle på folkets lepper.