Pain: Rebirth

Man kan vel si at personen som står bak dette bandet, nemlig svenske Peter Tägtren, høyst trolig ville vært et offer for mine venners sviende kommentarer på byen, hadde han befunnet seg i Oslo på en fredags-kveld.


Mannen poserer som tøff og hard, i latex-kåpe og i liksom-uturistiske omgivelser i denne platen. Med andre ord en gjøgler, men jeg skal prøve å ikke bry meg for mye om dette i anmeldelsen.

Det første som slår meg med denne platen er at det høres ut som en poppa versjon av Fear Factory, selv om dette kan være vanskelig å se for seg. Alle beats og all kompet er programmert, og på toppen av dette har vi gitarer med alt for mye distortion, og vokalmessig minner det meg om et annet svensk band; Misery Loves Company. Det er ikke et kompliment.

Jeg skammer meg over metallen, så vel som mesteparten av rocken som blir spydd ut i disse dager, og band som dette har ingenting å tilføye, ingenting å gi. Pain...Stakkars Peter er så hard og han har det så forferdelig vondt at han bare må lage Cyber-metallrock. Au.

Nei, dette blir for stakkarslig for meg. Har man et studio og et håp om å få en notis i siste nummer av Metal Hammer, lager man musikk som dette. Pain...Yes indeed!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Pain: Psalms of Extinction

(06.10.07) Petet Tägtgren er en travel mann, og midt i mellom alle hans tusen prosjekter har han funnet tid til å gjøre nok en skive med Pain. Psalms of Extiction fortsetter der forrige skive slapp, noe som kanskje er like greit i en tid der alle skal revolusjonere, overraske og sjokkere.


Infernalsk helg på Rockefeller og John Dee

(16.04.01) (Oslo/PULS): Tidenes første Infernofestival ble arrangert nå i påskehelgen. Det ble for festivalgjengerne en litt forskrudd påskefeiring, hvor et av hovedtemaene var Jesu' død og oppstandelse sett fra en litt annen synsvinkel. Stikkord kan nevnes som blant annet opp-ned-pentagrammer, opp-ned-kors og verdens lengste og tøffeste skinnfrakker. Selv var vi i en satans god stemning, da vi med mjød i kroppen skulle begi oss ut på vår ferd ned til de mørke festivalkamre. God stemning hersket også blant de øvrige festivalgjengerne. Vi tror de alle var ganske glade inne i seg, selv om mange av de så fryktelig slemme ut.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.