Pain: Rebirth

Man kan vel si at personen som står bak dette bandet, nemlig svenske Peter Tägtren, høyst trolig ville vært et offer for mine venners sviende kommentarer på byen, hadde han befunnet seg i Oslo på en fredags-kveld.


Mannen poserer som tøff og hard, i latex-kåpe og i liksom-uturistiske omgivelser i denne platen. Med andre ord en gjøgler, men jeg skal prøve å ikke bry meg for mye om dette i anmeldelsen.

Det første som slår meg med denne platen er at det høres ut som en poppa versjon av Fear Factory, selv om dette kan være vanskelig å se for seg. Alle beats og all kompet er programmert, og på toppen av dette har vi gitarer med alt for mye distortion, og vokalmessig minner det meg om et annet svensk band; Misery Loves Company. Det er ikke et kompliment.

Jeg skammer meg over metallen, så vel som mesteparten av rocken som blir spydd ut i disse dager, og band som dette har ingenting å tilføye, ingenting å gi. Pain...Stakkars Peter er så hard og han har det så forferdelig vondt at han bare må lage Cyber-metallrock. Au.

Nei, dette blir for stakkarslig for meg. Har man et studio og et håp om å få en notis i siste nummer av Metal Hammer, lager man musikk som dette. Pain...Yes indeed!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Pain: Psalms of Extinction

(06.10.07) Petet Tägtgren er en travel mann, og midt i mellom alle hans tusen prosjekter har han funnet tid til å gjøre nok en skive med Pain. Psalms of Extiction fortsetter der forrige skive slapp, noe som kanskje er like greit i en tid der alle skal revolusjonere, overraske og sjokkere.


Infernalsk helg på Rockefeller og John Dee

(16.04.01) (Oslo/PULS): Tidenes første Infernofestival ble arrangert nå i påskehelgen. Det ble for festivalgjengerne en litt forskrudd påskefeiring, hvor et av hovedtemaene var Jesu' død og oppstandelse sett fra en litt annen synsvinkel. Stikkord kan nevnes som blant annet opp-ned-pentagrammer, opp-ned-kors og verdens lengste og tøffeste skinnfrakker. Selv var vi i en satans god stemning, da vi med mjød i kroppen skulle begi oss ut på vår ferd ned til de mørke festivalkamre. God stemning hersket også blant de øvrige festivalgjengerne. Vi tror de alle var ganske glade inne i seg, selv om mange av de så fryktelig slemme ut.


Magisk kveld med Alessandro Cortini

(18.09.26) Seks ganger har jeg hatt gleden av å se Alessandro Cortini live. Fem runder med Nine Inch Nails (første gang jeg så dem var uten han) og nå på Rockefeller som solo artist. Hele «NATI INFINITI» (2024) skulle vi få servert denne kvelden.


Westside Cowboy – herlig tradisjonelt

(17.09.26) De pløyer ikke ny mark, men forvalter den enkle tradisjonsrocken på elegant vis.


Macklemore og Ed Sheeran - hva nå?

(16.09.26) Macklemore er ute av Ed Sheerans amerikanske stadionturné etter sine uttalelser om Palestina. Nå har flere andre artister forlatt turneen i solidaritet. Det som skulle være en av årets største popturneer har utviklet seg til en konflikt om kunstnerisk frihet, politiske ytringer, og hvem som egentlig bestemmer hva som kan sies fra en konsertscene.


The Jayhawks garanterer for kvalitet

(15.09.26) Det er ikke veldig mange som utøver voksen-pop på så elegant vis som The Jayhawks.


Hiromi - pianist av en annen verden

(13.09.26) Hun kan få deg hekta på selve pianospillet. Det er noe nesten utenomjordisk over måten hun angriper instrumentet på.


The Meffs til topps på Pstereo!

(11.09.26) Pstereo ser ut til å være i ferd med å "finne seg sjæl". Unge og ukjente band og navn dominerer.