Ai Phoenix: The Driver Is Dead
Med bagasjeromet fullt av mørk mystikk og dyp blå melankoli kjører Bergensbandet Ai Phoenix ut på ensomme og høstmørke landeveier. I førersetet sitter en mørk og dypsindig kvinne, utenfor raser stormene. Det eneste du kan gjøre er å lene deg godt tilbake i baksetet og nyte ferden.
Husker du de nattlige kjøreturene i "Lost Highway" eller "Twin Peaks" mørke tristhet? The Driver Is Dead maler frem slike bilder med ensomme gitarer, fint trekkspill og en dyp kvinnevokal. Låttitler så vel som musikk gir sterke assosiasjoner til filmer, ja selve albumtittelen er hentet fra en film. The Driver Is Dead er med andre ord perfekt filmmusikk, om ikke annet så til en filmfremvisning i ditt eget hode.
Åpningslåta "We Think You Are Very Brave", slår an tonen for resten av albumet. Stemningen er stillfaren og melankolsk, med vakkert gitarspill i en luftig produksjon. Oppbygningen males sakte frem, og i det Mona Mørk synger "years and years and foreverness, wishes of love and happiness", trekkes man langt ut i, ja nettopp, evigheten. Mye Mazzy Star, litt Thindersticks og en anelse postrockgitarer á la Low.
Den blå roadmovie-stemningen føres videre på låter som "Wishing Lot" og "The Thief And The River Song". Sistnevnte gir dessuten sterke assosiasjoner til "Thindersticks' vakre album "Curtains".
I "Snow And Light" blir stemningen mer trykkende- i ordets rette forstand. Intensiteten økes med et monotont trekkspill under malende gitarriff. Monotoni og dveling er effektfullt og ofte vakkert, men det må brukes med måte. På denne låta lar Ai Phoenix det gå litt for langt, og etter hvert savner man fremdrift.
"This Is Close" er derimot langt fra monoton. Dette er albumets klart mest iørefallende poplåt, med en lysere og lettere stemning enn de andre. Denne låta bobler faktisk over av livskraft, dog ikke helt uten et snev av melankoli.
Platas kanskje beste spor er en vakket smygende melodi med noe skummelt og urovekkende ulmende i bakgrunnen. "If You Ever Saw Her Name" har en egen pondus over seg. Her kommer virkelig Mona Mørks stemme til sin rett. Låta smyger seg fremover mot den uungåelige utløsningen.
Ai Phoenix brekker opp albumet med et-par instrumentaler ("Mercury" og "Killer Killer Radio Thriller"). Disse fungerer begge fint. Allikevel er ikke disse instrumentallåtene nok til å skape tilfredstillende variasjon på albumet. Den sakte duvende melankolien er ofte både vakker og spennende, men av og til kunne bandet godt ha utforsket sitt eget univers en smule mer.
Ai Phoenix tar deg med på en tre kvarters nattlig kjøretur gjennom dypr skoger og nattmørke byer. Turen ender ved en vinterkald strand. I vannkanten reiser det seg et forblåst og forlatt hus - "Volga Beach Hotel". Reisen er over, og The Driver Is Dead. Likevel skal du ikke se bort fra at du snart får lyst til å sette deg i baksetet nok en gang, lukke øynene og lytte.
Del på Facebook | Del på Bluesky