Diaz: 2050

Jessheim i huset! Med en merittliste lang som lite annet, var tiden inne for Diaz til å levere sin albumdebut. Mye av æren skal Tommy Tee ha, som ikke bare har holdt Diaz i tømmene til tiden var moden for en langspiller, men også for å ha gjort en stort sett utsøkt produsentjobb. Ingen direkte hårreisende spennende skive, men nydelig som grøt.

Av Ruben Gran // 10.08.00

Diaz er halvt spansk, og presenterer stolt sin herkomst - både ved å rappe mye på spansk, og med backup-melodier rett fra spansk festivitas. Her fins mange framtidige litstetoppere, og det meste er kompromissløs, hardkok rap. Variasjonen er aldri for stor, og flittig produsentmanøvrering og Diaz’ ensartede stemme, sørger for helhet.

Angående Jessheim-sjefens stemme, kan den bli noe slitsom ved for heftig lytting. Han har for det meste grepet om mikrofonen, men at andre aktører tar over med jevne mellomrom er ofte befriende. Petter, Eye N’I, Channel Live, Cover, Opaque, N-Light-N og El the Sensei, er bare noen som sørger for nyanser, og hjelper til å løfte skiva enda et hakk.

Lyrisk er det tematisk få overraskelser, men mye velfortjent respekt for de som har tråkket stiene før han; kjærlighet til hip hop, litt damer, skryt og sedvanlig skyt. Flowen er som regel upåklagelig, og selv om ikke billedbruken er til å fryse av, er habiliteten absolutt på plussiden.

Jeg blir bare på et fåtall låter virkelig blåst av entusiasme, men det har mest med mine vaner å gjøre. For her er flust av briljante komposisjoner, innbydende beats og fiffige metaforer. Diaz har truffet korrekt med sin debut og sin smått harry Jessheim-image. Personligheter er ikke noe vi har for mange av fra før.