The Walkabouts: Train Leaves At Eight

Om alle plater som kommer ut hadde inneholdt minst en sang like fin som det svakeste som er representert på dette albumet... Da hadde vi alle hatt grunn til å mene et par hundringser for en CD var reine røverkjøpet. "Train Leaves At Eight" er i klasse med legendariske "Satisfied Mind" fra 1993.


Chris Eckman skriver i coverteksten at en alternativ tittel kunne vært "Songs From Continental Europe". Han sier sangene "har kommet" til The Walkabouts over en årrekke, men det er vel rimelig å anta at hans lange opphold i Lisboa i forkant av fjorårets "Trail Of Stars" har satt de dypeste spor.

I likhet med "Satisfied Man" inneholder årets presang fra The Walkabouts utelukkende coverlåter. Men der de for sju år siden leita med lys og lykte i country-katalogen, har de nå dukka ned i sanger skrevet av europeiske komponister vi vanligvis ikke forbinder med popmusikk som sådan.

En låt signert Mikis Theodorakis innleder det hele, en sjelfull instrumental der temaet enkelt og nakent gjengis med henholdsvis elektrisk gitar, fiolin og trekkspill som melodiførende instrument.

Lyrikken har Chris Eckman og Carla Torgerson med nødvendighet fått hjelp til å oversette; originalene er gjerne slovenske, italienske, tyske, portugisiske, tyske, franske... En tekst de ikke har måttet oversette, er svenske Stina Nordenstams vakre "And She Closed Her Eyes" - hvilken utsøkt smak Chris & Carla har!

Med unntak av et parti i "Man From Reno" (Scott Walker & Goran Bregovic, går alle sangene saaaaakte. Kompet er tradisjonelt Walkabouts, med en haug gjester på instrumenter som vibrafon, allehånde strykeinstrumenter, fløyte, saxofon. Peter Buck (R.E.M) gjester på tre kutt der han trakterer mandolin, bouzouki og nyckelharpa.

Det hele slutter med at Phill Brown opptrer som Train)... og vi spør med Chris Eckman: Why do the trains keep stopping at det same stations?

Leve vel! - "Leb Wohl!"; slik toner en repeterende resitatør ut, sammen med toget. Med dette har vi gitt deg det aller beste rådet vi kan komme på for øyeblikket, om du har ønske om virkelig å ha det godt sammen med musikkanlegget ditt.

: Why do the trains keep stopping at det same stations?

Leve vel! - "Leb Wohl!"; slik toner en repeterende resitatør ut, sammen med toget. Med dette har vi gitt deg det aller beste rådet vi kan komme på for øyeblikket, om du har ønske om virkelig å ha det godt sammen med musikkanlegget ditt.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Chris & Carla på norgesvisitt

(27.01.07) Chris Eckman og Carla Thorgerson fra det flotte bandet The Walkabouts, tar endelig turen til Norge igjen. De spiller i Skien, Stavanger og Oslo i midten av februar.


The Walkabouts: Acetylene

(19.05.06) Ei real bombe av et album! Og du syns et slikt uttrykk ikke egner seg for å beskrive musikken til The Walkabouts? Forklaring følger:


Walkabouts` Greatest Hits? Du bestemmer!

(17.03.03) Glitterhouse er i full gang med å sette sammen en CD med Seattle-melankolernes beste låter, og ber om innspill fra publikum.


The Walkabouts: Ended Up A Stranger

(04.12.01) Chris Eckman og Carla Torgerson leverer og leverer... ustanselig. Litt urettferdig sagt, kanskje - for The Walkabouts er virkelig mye mer og noe ganske annet enn duoen Chris & Carla. Sammen er disse fem uovervinnelige.


Lavmælt, men stort fra Chris & Carla

(07.06.01) (Oslo/PULS): Chris Eckman og Carla Torgerson er et særdeles hardtarbeidende musikkektepar. Fra 1984 har de sammen ledet Seattle-bandet The Walkabouts, og de har gitt ut en hel rekke glimrende plater. I tillegg har de de senere årene jobbet med norske Midnight Choir. Både som produsent (Chris) og gjesteartister på de tre siste platene. I 1993 fant de også ut at det var på tide med et sideprosjekt, og duoen Chris & Carla debuterte da med liveplata Shelter For An Evening, denne besto av både Walkabouts-låter i akustiske versjoner og materiale spesialskrevet for prosjektet.


Terry Lee Hale: The Blue Room

(12.12.00) Singer/Songwriter Terry Lee Hale har på albumet "Blue Room" spilt inn personlige og sterkt utrykksfulle kassegitarlåter preget av desperasjon og tungsinn.


Chris Eckman snakker, del II

(20.09.99) - Jeg oppholdt meg mye i Lisboa under krigen i Kosovo, sier Walkabouts-sjefen Chris Eckman. - Men Carla og jeg gjorde en mini-turné som endte i Wien. Krigen var på sitt toppunkt, og jeg befant meg plutselig i et radiostudio, sammen med en albaner og en serber. Programlederen spurte om jeg, som amerikaner, støtta bomberegnet over Jugoslavia? Jeg sa som sant var at jeg hadde svært vondt for å støtte bombing, i hvert fall av sivile mål. Serberen i studio sa et eller annet på fuck, reiste seg brått opp fra sin stol og... ja, det radioshowet ble vel noe annerledes enn programledelsen hadde planlagt.


Chris Eckman snakker, del I

(06.09.99) - Om du kommer på tung rotasjon på radio i dag, er det virkelig grunn til å tenke over hva du driver med... Chris Eckman pirker i en hip salatrett mens han filosoferer over sine omgivelser. Saken er at han vært i Lisboa for å gjøre ferdig det siste albumet med sitt Walkabouts. Der lå Lamb på Topp 10, mens Britney Spears liksom aldri skjedde i Portugal... Det fins håp!


The Walkabouts: Trail Of Stars

(24.08.99) - Vi havner alle en eller annen gang i rennesteinen, mente Oscar Wilde – og la lakonisk til: - Men noen av oss blir liggende å titte på stjernene. Chris Eckman har brukt noen måneder av sitt liv på å vandre under Lisboas nattehimmel – for så å komme opp med et sant stjerneskudd av et album.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.