Grandaddy: The Sophtware Slump
Jason Lytle synger som en blanding av Neil Young og Neil Tennant (Pet Shop Boys). Samtidig skriver han like fine sanger som Mark Oliver Everett (Eels) og Karl Wallinger (World Party). Er det rart Grandaddys andre fullengder er blitt et nesten usannsynlig fint album?
De kommer fra California, var opprinnelig en trio, har etter hvert vokst til en kvintett - og lager vidunderlig popmusikk. De debuterte med "Under The Western Freeway" for to år siden (opprinnelig utgitt på en mini-label året før), men har historie helt tilbake til 1992.
Lytle skriver klassisk pop, sånn type pop som ville vært vanskelig å tenke seg uten eksistensen av The Beatles - akkurat som Eels. Som regel har han veeeldig god tid - og de gangene han ikke har det, blir det liksom aldri tungrock av det, da heller.
Grandaddy lever på de ekstremt gode melodiene. Det innebærer at de lager musikk som i bunn og grunn kunne vært pakka inn på tusen forskjellige måter. Sangene står for seg sjøl - fjellstøtt - og innpakninga de har valgt er akkurat sånn passelig rafinnert.
Kjøper du denne plata, har du en fullstendig uimotståelig lekekamerat sommeren gjennom.
Del på Facebook | Del på Bluesky