Chumbawamba: WYSIWYG
Anarko-pop'erne Chumbawamba har brukt to og et halvt år på å riste av seg suksessen etter megahiten "Tubthumper". Gitaristen Boff Whalley avslørte nylig at de tolv første låtene han skrev etterpå, ble forkastet på grunn av for stor Tubthumper-faktor. Alikevel har de latt hele 22 låter (de fleste dog meget korte) få plass på denne CDen, så her er det iallefall ikke snakk om at skrivesperre som følge av for stort oppfølgerpress.
Er så allsang-preg bannlyst på denne skiva? Absolutt ikke. Allerede på åpningsporet og singelen "I'm With Stupid" blir vi servert en poplåt som er skodd over tilsvarende lest. Men det er vel også den eneste likheten til deres største hit. For det skal mye til å lage en bedre og større hitlåt enn "Tubthumper".
Jeg mistenker bandet for å prøve å konkurrere med den hjernedøde delen av popmusikken, for så å snike en politisk bevisstgjøring inn bakveien. Iallefall er lydbildet forbilledlig rent, pent og polert og vokalharmoniene er vakre, men akk så lite dristige.
Chumbawamba bruker alle deler av populærmusikken fra rock, bossanova, soul, rap og folkemusikk til amerikansk erkecountry, honkey tonk og disneymusakk til å formidle et relativt klart politisk budskap. Det står det respekt av.
Det går ikke an å vurdere denne skiva som rein popmusikk isolert fra intensjonen i virkemidlene, like lite som man kan vurdere de politiske dobbeltbunnete tekstene isolert fra musikken og Chumbawambas selvbevissthet og posisjon i musikkverdenen.
Låtene glir over i hverandre på en måte som gjør denne skiva til en slags konsumerkonseptuell advarsel i seg selv.
Rent tekstmessig, er fremmedgjøring, overfokusering på individuell trygghet i konsumsamfunnet, moteindustrien og mediaslaver stikkord. Kommentarene til låtene er også tre ganger så lange som tekstene, noe som bekrefter det store formidlingsbehovet.
Låtmessig er det alikevel endel låter som bør trekkes fram. Foruten singelen, er jeg svak for "Pass It Along", "Hey Hey We're The Junkies", I'm Coming Out", "Jesus In Vegas" og "She's Got All The Friends That Money Can Buy".
Nevnes bør også deres akapella versjon av Bee Gees (stønn) fra '67, "New York Mining Disaster 1941". Den skal være inspirert av det tidligere medlemmet av den britiske folkmusikkgruppa The Watersons' Martin Carthy, og er alt annet enn det du forbinder med US-disco.
Uannsett skal vi prise oss over at det finnes band som Chumba, som en motvekt til den kommersielle konsummusikken på radio og i supermarkedet. Det ser ut som om år 2000 blir et år der selvbevisstgjøringa blir tvunget tilbake på agendaen. A splendid time is guaranteed for all who can afford it.
Del på Facebook | Del på Bluesky