Asian Dub Foundation: Community Music
Verden er endelig klar for Asian Dub Foundation. Kombinasjonen etnisk aggresjon og en framtvungen negasjon mot verdens hjernedøde popmusikk gjør plutselig ADF til Vestens nødvendige og politiske hype!
Men når en nesten samla presse går til de grader AWOL over en skive signert et band som har vært forbeholdt kult-status, er det på en måte noe mer enn den fysiske lyden som frambringer det.
I så fall et interessant femomen. Har popmusikkens pendel endelig nådd sitt ytterpunkt og er på vei motsatt, for så å fylles med substans igjen? Liberalismen har framkalt sin egen motpol. Igjen.
BENGALSK REGGAE
ADF er en gjeng fra Farringdon, London og de har kalt opp denne skiva si etter stedet de ble samla, Farringdon Community Music House under en sommer-workshop for Asiatsk ungdom i '93. Og litt sånn låter det ennå. Workshop. I den forstand at det er entusiasme her. Den postmoderne smeltedigelen av tid og rom som London representerer, har frambrakt Bengalsk reggae.
Selv om dét blir alt for lettvint. Her lurer Linton Kwesi Johnson, Nusrat Fateh Ali Khan, Beasty Boys, Clash, Public Ememy, RHCP, ATV, Chumbawamba, Benjamin Zephaniah blant flere som mentale og tildels også som fysiske skuldre.
Åpninga, singelen "Real Great Britain", er akkurat så mangfoldig som den er synkron, gate-teatralsk situasjonistisk, pågående pragmatisk og aggresiv agiterende foruten selvfølgelig å være vanvittig fengende! Troverdig retro-futurisme for gamle 77-huer. Punk 2000! Dette må jo bli en hit. Og med klar adresse til det som likner mer og mer på Thatchers England: Blair's New Labour! Her fullfører de det Joe Strummer aldri klarte med Clash uten Mick Jones.
ÅR 0
Andre ganger mer dempa. You spend too much time living inside your head/Worry too much about what the other man said/Need to pay heed to dis sonic reflection...and get into the "Collective Mode"! Et lekkert stykke vital, cool dance med 80-talls strings og et refreng som tonalt og lyrisk utfører popmusikkens evige klisjé-triks og får det til å virke nyskapende.
Mye av dette er selvsagt ikke nykter musikk. Nusrat-sampelet på "Taa Deem" er langt over i trance. Dette er musikk med høy klubbfaktor og høy politisk (Castro'sk) sigarføring. Today, the colour line is the powerline, is the poverty line!
Krasse og syrlige politske tirader av denne typen ha'kke vært skrivi siden Crass dreiv nedtelling til år 0. Nå er det år _000. "Truth is lost in the mists of empty vision... Truth hides whenever we lose our focus". Eve Libertine og Joy de Vivre har fått avløsning.
HEAR MY WARCRY!
Musikalsk låter de mer raffinerte, dog helhetligere enn noen gang. De forener i større grad de ulikhetene som før var avstikkere, noe som gjør hver enkelt låt mer kompleks, med uten å miste fokus. Mere både og, enn enten eller. De har staket ut sin egen sti og å høster for alvor av fundamentet de står på.
Selv om de har samla mange treffere i mappa si etterhvert. Free Satpal Ram fra Naxalite-ep'n (fra '98) var en killer. Den er ikke med her, men de groover vanvittig i den nye versjonen av Rebel Warrior (fra '95); slår k.o. på Kula Shaker på hjemmebane, spilt borte! 1X2. 12XU. Hear my warcry! Killing Joke, go f u 2!
Hvis hype'n tilsier politisk agitasjon til brunstrytmene i år, skal ikke jeg stå i veien. For dette er bare toppen av isfjellet. Og hvis verden er klar, kan vi jo begynne med denne her: 1-2-3-4. Black is not the colour of our skins, it's the colour of our politics.
Free Satpal Ram!
ADF spiller på Rockefeller 28. april.
Del på Facebook | Del på Bluesky