...men Skid Row var ikke døde!

(Oslo/PULS): Spør Blaze Bayley, Tim Owens eller John Corabi om hvilken utfordring Johnny Solinger har. Det å overta etter en meget profilert vokalist i et ganske så kjent band. Skid Row har kvittet seg med Sebastian Bach, og satser nytt. "Thickskin" heter nysatsningen; 9 år etter "Subhuman Race". Onsdag kveld beviste et entusiastisk Oslo-publikum at heltene ikke er glemt.


Skid Row / /


For ordens skyld; Blaze Bayley tok over etter Bruce Dickinson i Iron Maiden, og Tim Owens tok over etter Rob Halford i Judas Priest. John Corabi tok over etter Vince Neil i Mötley Crüe. Alle på midten av 90-tallet.

Det virker imidlertid enklere nå. Kort og godt fordi den klassiske tungrocken er tilbake, spesiellt i Europa. I tillegg var det bandets egen bestemmelse å sparke Sebastian Bach, og ikke en frivillig splittelse sånn sett. Derfor må man respektere at man får det man får. Det virket det som Oslo-publikumet hadde gjort på forhånd; og de velkommet Johnny Solinger på riktig vis.

Et par sure toner igjennom den 90 minutters eksplosjonen av en konsert til tross; Johnny Solinger er et bra valg. Han rekker ikke helt opp som Sebastian Bach gjorde, men så hadde sistnevnte en helt annen kvalitet i studio enn på scene også; så det er sagt.

Mye gammelt stoff blir det selvsagt fra 80-talls heltene i Skid Row. De åpnet likegodt med trespannet "Slave To The Grind", "Piece Of Me" og "Makin´ A Mess" for å bryte isen. Og publikum var tidlig i ekstase etter å ha bevitnet stressa lydfolk som i 30 minutter forsøkte å skifte en sikring som hadde røket på scenen. Mange av dem kom fra TNT-konserten, og trengte kanskje en liten pause likevel før de tok fatt på nye 90 minutter med høy og energisk tungrock.

Energi har forøvrig Scotti Hill. Intens, hardtarbeidende og til fingerspissene fokusert er han halve Skid Row. Plekterene haglet, og interaksjonen med publikum var ikke fraværende et sekund hele konserten. Likevel spilte originalgitaristen fjellstøtt sammen med de to andre gamle heltene Dave "Snake" Sabo på gitar og Rachel Bolan på bass.


SCOTTI HILL: Intens og hardtarbeidende (Foto: Odd Inge Rand)

Det er langt over 10 år siden de var her sist, og platene deres har nok samlet en del støv i hyllene til folk siden den tid også. Likevel husket vel de fleste "18 And Life", "Monkey Business", "Get The Fuck Out" og ikke minst "I Remember You". Sistnevnte kom i to versjoner, da de på Thickskin har gjort punk-versjon av den gamle power-balladen. Morsomt nok, men den raske versjonen fungerer mye bedre på plate enn den gjorde med druknet versevokal på John Dee.

Klokken dro seg mot 01.00 før vi fikk "Youth Gone Wild" og det hele var over. Det er imidlertid lett å konkludere med at Skid Row ikke er over. De leverte nemlig et knallsett, og viste at kjemien innad og mot publikum er sterk nok til å overleve lenge. De har innsett at de må starte på nytt som et klubband, og gjør det med den største overbevisning og entusiasme. Man må bare respektere dem for det.

Skid Row spilte dette på John Dee:

Slave To The Grind/Piece Of Me/Makin A Mess/New Generation/18 And Life/Monkey Business/Ghost/Get The Fuck Out/I Remember You Two/Beat Yourself Blind/Psycho Therapy (Ramones-cover)/Thick Is The Skin

Ekstra: Youth Gone Wild


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tons of Rock: Skid Row - langt fra problemfritt

(22.06.23) Det aller første bandet jeg i livet så to ganger var Skid Row, først i Skedsmohallen i 1989 (support for Mötley Crüe) og så i Oslo Spektrum i 1991. Da hadde de blitt gigantiske nok til å være headlinere. Et par år siden, altså. Heldigvis lenge nok til at skepsisen er sterk. Dette kan da umulig låte like bra?


Skid Row og Monster Magnet til Sweden Rock

(05.02.04) De to siste tilskuddene på Sweden Rock Festivals program er de amerikanske 80-talls heltene Skid Row, og stonerrock-kongene Monster Magnet.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.