Anita Skorgans gripende fortelling
Lyset og skyggen er søster på jorda. Konsertforedraget Anita Skorgan holder om skjebnen som møtte henne i den korte tida vi alle har til rådighet, er kanskje den vakreste stunden jeg noen gang har hatt i et konsertlokale.
Anita Skorgan / Ridehuset / 06.10.23
Hun hadde allerede en nydelig datter, men i nytt samboerskap «satt de i gang» med tanke på familieforøkelse. Eneggede tvillinger – 2 x cerebral parese. Norges svar på Neil Young. Sånt skjer bare ikke? Noen snakker om flaks.
For de fleste av oss, som aldri har opplevd noe lignende, er det muligens umulig å fatte tragedien og dens omfang. Men gudene skal vite at Anita Skorgan gir sitt modige bidrag.
Hun står oppreist og leser fra sitt partitur; dét er vel rett betegnelse, all den stund dette handler om et konsertforedrag. Hun veksler profesjonelt mellom rollen som foredragsholder og pianist/vokalist. Tryggheten sjøl, der hun vandrer fra Alf Prøysen og Ole Paus til eget manus.
Hun beskriver kampen mot byråkratiet. Hvilket helvete det kan være, å være mor til to døtre som ikke forstår noen verdens ting av dette forbanna, jævla livet! Jenter som griner og hyler konstant, og som aldri kan komme til å ligne på de småjentene som hylende av glede går foran i skiløypa!
Anita Skorgan snakker om forholdet mellom selvmedlidenhet og sorg. Kyrie eleison. På kronglete vis stilte det offentlige opp, etter å ha slept beina etter seg. Men hvilket liv ble disse jentene redda til? Det er faktisk en bitteliten trøst i å høre Anitas egne ord: «Vi bor jaggu i et fint land!»
«Hvordan skal det gå med jentene mine når jeg dør?» spør Anita Skorgan da det går mot slutten. Hva kan jeg svare, annet enn at jeg håper det blir veldig lenge til?
På oppfordring fra foredragsholderen har vi avstått fra bifall underveis. Men nå bryter det løs. Stående applaus. Hun setter seg ned ved pianoet og framfører «Nerven i min sang» (Ole Paus/Jonas Fjeld).
Et ekstranummer er umulig å unngå, og vi havner i en helt «vanlig» sang. Litt utenom manus, men likevel godt innafor. «Adjø». Vi har våre minner, de vil aldri dø.
Det kan kanskje synes som en litt stakkarslig avslutning på denne konsert(foredrags)anmeldelsen, men jeg tror alle vi som var til stede hadde ønske om å gjøre det enkelt og oppriktig: Tusen takk.
Del på Facebook | Del på Bluesky