President er mann for sin hatt

Plutselig er det r’n’b-takter. Og jazz. Og masse trommer. Beinharde, sjukt tekniske trommer som går rett inn i margen. Ei veldig behagelig skive.


Den anonyme britiske Presidenten slapp sin første singel i mai i fjor. «In the Name of the Father» ble raskt etterfulgt av «Fearless» og jeg var hekta. Heldigvis var ventetiden relativt kort på debutskiva. Fem måneder og ett år er da relativt raskt, tross alt.

«Some people wear masks to hide; others to be free» - slik lyder introen til førstelåta på denne rykende ferske skiva. Og er det et fellestrekk blant alle de anonyme banda, er det nettopp at de ønsker at musikken skal stå i fokus fremfor gudedyrkelsen/personforfølgelsen mange artister sliter med.

Kan jeg få begynne med pianospillet på «White Devil»? Som er så lekende lett, gode jazzvibber av typen jeg liker. Et klassisk eksempel på denne antigenren, for hva skal man ellers kalle artister som blander det meste av genre der det ender i en vakker salat fremfor en uforståelig graut? En slags genremelé der meléet nesten er det viktigste elementet og «forvent det uventede» er gjennomgangstema.

Både Zeal & Ardor, Ethereal Treason og Sleep Token hopper glatt og elegant fra deathcore til klassisk musikk. Jeg skjønner at mange ST-fæns sammenligner dem med President, og mener at sistnevnte hermer, men det er ikke så enkelt. Om man går inn for det, kan man høre favorittbandet sitt i omtrent alt av utgivelser, uavhengig av genre.

Dermed lytter jeg til «Blood Of Your Empire» som jeg gjør med alle andre skiver: med åpent sinn og en sunn porsjon skepsis. Skal jeg trekke frem hovedgenrene de benytter seg av, må det være metall, elektronika og postpønk. Eller noe sånt. Metalcore med en haug med spennende elementer.

Jeg synes at det er ei veldig behagelig skive. Låtene er såpass varierte at jeg opptil flere ganger har måttet sjekke at ikke spilleren har hoppet til en ny artist. «Hate Figure» er en deilig påminnelse om Therapy?. Og når jeg da drar frem Therapy? for å mimre litt, minner President mer og mer om dem. Igjen, vi ser favorittartistene våre i alt vi lytter til. For plutselig er det r’n’b-takter. Og jazz. Og masse trommer. Beinharde, sjukt tekniske trommer som går rett inn i margen.

President har vært solid siden første singel, og utvikler seg for hver utgivelse. Veien fremover er viktigere enn å være konstant og forutsigbar, hovedinntrykket er utmerket og for hver gjennomlytting hører man nye detaljer og finesser.

«That's the problem. He's a brilliant lunatic and you can't tell which way he'll jump -- like his game he's impossible to analyse – you can't dissect him, predict him -- which of course means he's not a lunatic at all.»

Jeg tror denne beskrivelsen fra Tim Rice stemmer utmerket godt for den nye generasjonen musikere. De lager den musikken de har lyst til å spille, uavhengig av genre. De drar inn gjestemusikere av alskens slag. De forholder seg ikke til tradisjonelle genrebegrep. Og denne friheten er i grunnen fantastisk kult!

Heldigvis kommer de til Rockefeller allerede i november, etter at årets konsert på Tons of Rock ble sterkt forkortet grunnet strømbrudd.

Låtliste: Angel Wings // Doom Loop // Dark Heaven // Pink Noise // Mercy // Sleepwalker // Dionysus // This Will Divide Us // Hate Figure (feat. Ando San) // White Devil


Del på Facebook | Del på Bluesky

Da strømmen tok President

(25.06.26) Bandet som først dukket opp i fjor er virkelig noe å følge med på fremover, for dette rocker!


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.