Indie-yndlingen Phoebe Bridgers

Hun kunne egentlig like gjerne vært Billie Eilish. Og hvem veit, hvem som stiger opp på podiet flest ganger under neste års Grammy?

Av Arild Rønsen // 23.06.20

Hun skriver usedvanlig fine låter, og synger så intimt som om hun satt i stua di. Akkompagnementet er nedstemte gitarer og diverse elektroniske duppeditter. Det låter «analogt», og kanskje strykerne er live? Fiolinen i «Savior Complex» er i hvert fall live. Kanskje det beskjedne trommesettet også er det? Ofte tror jeg dette er tatt opp i stua, med enkle tekniske hjelpemidler.

Det er ikke mulig for noen å finne opp pop-musikken på nytt. Men innimellom føles det som om Phoebe Bridgers gjør det. Det låter ikke eksepsjonelt - for dette er laidback, og virkelig ikke støyende. Likevel er det eksepsjonelt – eksepsjonelt bra.

Noen mener at pop-musikken var mye bedre for 50 år siden, altså nærmere andre verdenskrig enn vi nå befinner oss på andre sida av den. Påstanden er hinsides fornuften – og da tenker jeg ikke på The Beatles. Historiske «eksperimenter» av typen Lennon/McCartney oppstår kanskje en gang i hvert sekel, og unndrar seg enhver naturlig sammenligning.

Men kunne «Punisher» vært lagd for 50 år siden? Nei, det ville vært en umulighet. Men det passer perfekt at hun i avslutningskuttet «I Know the End» åpenbart har latt seg inspirere av The Beatles’ aller fineste sang, «A Day in the Life». Full orkesterpakke! Her mangler bare piccolo-trompeten fra «Penny Lane».

Det begynner å bli trangt om plassen i kategorien «årets album».