Indie-yndlingen Phoebe Bridgers

Hun kunne egentlig like gjerne vært Billie Eilish. Og hvem veit, hvem som stiger opp på podiet flest ganger under neste års Grammy?


Hun skriver alvorlige sanger om alvorlige ting. Phoebe Bridgers lever ofte et liv i ensomhet, hvilket hun ikke legger skjul på. Det er ikke første gang i pop-historia at slike omgivelser framkaller god pop-musikk. Phoebe Bridgers begynte med dette allerede på debuten «Strangers in the Alps» (2017).

Hun skriver usedvanlig fine låter, og synger så intimt som om hun satt i stua di. Akkompagnementet er nedstemte gitarer og diverse elektroniske duppeditter. Det låter «analogt», og kanskje strykerne er live? Fiolinen i «Savior Complex» er i hvert fall live. Kanskje det beskjedne trommesettet også er det? Ofte tror jeg dette er tatt opp i stua, med enkle tekniske hjelpemidler.

Det er ikke mulig for noen å finne opp pop-musikken på nytt. Men innimellom føles det som om Phoebe Bridgers gjør det. Det låter ikke eksepsjonelt - for dette er laidback, og virkelig ikke støyende. Likevel er det eksepsjonelt – eksepsjonelt bra.

Noen mener at pop-musikken var mye bedre for 50 år siden, altså nærmere andre verdenskrig enn vi nå befinner oss på andre sida av den. Påstanden er hinsides fornuften – og da tenker jeg ikke på The Beatles. Historiske «eksperimenter» av typen Lennon/McCartney oppstår kanskje en gang i hvert sekel, og unndrar seg enhver naturlig sammenligning.

Men kunne «Punisher» vært lagd for 50 år siden? Nei, det ville vært en umulighet. Men det passer perfekt at hun i avslutningskuttet «I Know the End» åpenbart har latt seg inspirere av The Beatles’ aller fineste sang, «A Day in the Life». Full orkesterpakke! Her mangler bare piccolo-trompeten fra «Penny Lane».

Det begynner å bli trangt om plassen i kategorien «årets album».


Del på Facebook | Del på Bluesky

Phoebe Bridgers og Bob Dylan til topps i Nye Takter

(20.12.20) For 33. gang inviterte Nye Takter: Hvilke plater var kritikernes favoritter i 2020? Tradisjon, er svaret.


Kan vi få nok av Phoebe Bridgers? Neppe.

(20.11.20) Hun har gitt ut et av årets definitive topp-album. Nå når jula nærmer seg, tilnærmer hun seg sine egne låter i ny innpakning.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.