Sodakill - et "ordentlig", kvinnelig rockeband
Fra The Runaways, via L7, til Sodakill.
Sodakill / Sentrum Scene / 20.08.26
Jeg husker da L7 dukket opp på radaren. Første «ordentlige» kvinnelige rockeband siden The Runaways, i en mannsdominert verden der «all-female bands» stort sett var satt sammen av glupske produsenter som så inntekter. L7 slo ned dører og brølte vilt og hemningsløst og beviste at damer kan rocke like hardt og rått som gutta.
Strengt tatt ble The Runaways satt sammen, litt som Spice Girls. I min verden blir dermed L7 første og eneste kvinnelige rockeband som skrev og spelte alt sjøl – før nå. Førti år etter L7 står jeg i piten og venter på supporten til Skunk Anansie, og ut kommer fire damer som drar i gang med noe av det tøffeste jeg har hørt på årevis, helt uavhengig av kjønn.
Attpåtil er de svenske. For ordens skyld begynte de å spille sammen i 2022, altså. I Stockholm. Og ikke at jeg er sånn blodfeminist, men jeg synes det er sjitkul med kvinneband som virkelig beviser at man trenger ikke menn for å lage sjukt tøff råkk. EPen de ga ut i sommer var lastet ned lenge før konserten var over, og jeg koste meg med den på vei hjem. Jeg mistenker at de som satt rundt meg lurte på hvorfor jeg smådanset der jeg satt.
Sodakill består av Julia Sjöström (vokal og gitar), Beatrice Nordling (gitar), Astrid Carsbring (trommer) och My Jonsson/Elsa Presto (bass). De spiller noe de kaller sodapunk/spicecore. Jeg aner ikke hvem som skrev dette, men det stemmer så utrolig godt: «Sodakill is what happens when four unrelated sisters go bananas with your eccentric neighbour’s wonky spice rack.»
Jeg leste en halvteit kommentar etter Øyafestivalen, om hvor grusomt det var med nostalgi. Det vedkommende ikke har skjønt, er at jeg neppe var den eneste i salen som så Skunk Anansie første gang på samme scene i september 1995 – og at ved å dra på en «nostalgisk» konsert opplever man også rockens fremtid.
Sodakill fikk mange nye fans på Sentrum Scene denne kvelden. De leverte et forrykende sceneshow og hele salen danset med. Jeg ljuger litt nå, for jeg var så opptatt av å følge med på scenen at jeg har ikke den fjerneste anelse hva som skjedde lenger bak i salen – men de jeg så, danset med, og applausen var intenst lang og velfortjent.
I’ve seen the future – and it rocks!
Låtliste: Awful Smell // Emergency // Money is Dead // Too Bright // Renovation // Music Is My Boyfriend // Mörkret // I Am The Light
Del på Facebook | Del på Bluesky
Ei gitarplate for mørke høstkvelder
(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.