MIW vokser og vokser
En litt treg start til tross. Jeg blir jo stadig overrasket over hvor variert lydbilde de egentlig har. MIW tar seg opp til store høyder.
Fire år har gått siden «Scoring the End of the World». I januar kom det nye livstegn fra metalcore-bandet fra Scranton, Pennsylvania. «Afraid of the Dark» ble mottatt med stor glede fra fans og kritikere. Den er kanskje også den mest metalcore-låta på skiva, så det var nok mange som håpet at resten av skiva skulle være like brutalt tung. Coverbildet lovet også mye hard og støyende musikk.
Neste smakebit var «Playing God» med Corey Taylor. Like brutal intro, men hørte man litt synth? Sikker kan man aldri være med et band som MIW, dog har besetningen vært den samme siden 2019 med Chris "Motionless" Cerulli (vokal), Ryan Sitkowski og Ricky "Horror" Olson (gitar), Vinny Mauro (trommer) og Justin Morrow (bass). Cerulli er det eneste gjenværende originalmedlemmet siden starten i 2004.
«R.I.P.» med Skylar Grey var det litt mer surmulende mumling rundt. Den var altfor snill. Jeg tror kanskje ikke den var optimal som single. Så kom endelig skiva, som åpner med «Decades», som heller ikke imponerte veldig. Uinspirert. Kanskje endog litt kjedelig (som jeg aldri hadde trodd jeg kom til å omtale MIW som).
Førsteinntrykk er viktige. Skiver som begynner med ei meh-låt bruker jeg alltid mye lenger tid på å komme inn i. Første gjennomlytting imponerte ikke så veldig, til tross for optimale lytteforhold: ute i skauen, gikk så raskt at insektene ikke landet, akkurat passe varmt. «log_in//crash_out» likte jeg, for den minner litt om «Cyberhex» (2022).
Andre runde, fortsatt litt meh, så traff «Blood Pact» meg rett i strupen. Årets mest sexy låt. Jeg danset over den grønneste mosen og økte volumet. Muligens var det problemet, at jeg hadde spilt skiva for lavt. Den fortjener å spilles høyt, rett inn i ryggmargen.
Motionless In White har nok hatt mye moro med å lage denne skiva. Metalcore i bånn, men med så mye intrikate melodilinjer at man ikke burde la seg skremme av genren. «Vi ville lage musikk utenfor boksen, ikke la oss binde av en bestemt genre men heller utforske musikk vi selv likte» - og resultatet har blitt ei spenstig skive som jeg synes blir bedre for hver gjennomlytting. Så mange nivåer, så mange spennende lyder, alle låtene er godt gjennomarbeidet og det er ingen dødpunkter på skiva.
«Sunglasses at Night» er ei coverlåt de visstnok har hatt lyst til å spille inn i minst 15 år, ifølge dem selv. Originalen var det Corey Hart som ga ut i 1984. Jeg anbefaler ingen å se originalvideoen, men coverversjonen er fantastisk.
Med sin syvende studioskive har Motionless In White vist seg fra sine aller beste sider. Albumtittelen kom som en slags feiring av at de har holdt på i over to tiår, utholdenheten gjennom et musikalsk landskap i konstant bevegelse. Jeg blir jo stadig overrasket over hvor variert lydbilde de egentlig har.
Og jeg synes det er på høy tid at de besøker Norge. Fire ganger har de vært hos söta bror (senest i 2019), men aldri her. Om de er halvparten så bra live som på skive, er det verdt å dra til Sverige for å se dem...
Låtliste: Decades // log_in//crash_out // R.I.P. // Fight Like Hell // Playing God (feat. Corey Taylor) // All That I've Ever Known // Blood Rave (feat. Anthony Martinez) // Love at First Bite // Count Back from Zero // Blood Pact // Afraid of the Dark // Sunglasses at Night // Hollywood // Fight Like Hell (feat. Outlier)
Del på Facebook | Del på Bluesky