Espen Berg briljerer i sin pianotrio
Hvor forskjellig kan musikken bli, når utgangspunktet er piano, bass og trommer?
Det blir kanskje i overkant å si at det vrimler av norske pianotrioer, men det fins flere av dem - og de holder jevnt over imponerende kvalitet. Espen Eriksen Trio, Tord Gustavsen Trio, Kjetil Mulelid Trio, Helge Lien Trio. I Danmark kan vi lytte til Søren Bebe Trio; over kjølen kommer vi til Bobo Stenson Trio og smått legendarisk E.S.T – Esbjörn Svensson Trio. Pianotrioen har vist seg som et bærekraftig - her er det på sin plass å bruke dette forslitte uttrykket! - format.
Hvor mye har skjedd siden Bill Evans (1929-1980) revolusjonerte dette formatet? Mye handler om struktur, om frihet fra et på forhånd tilrettelagt skjema. Bill Evans fant nye innfallsvinkler, men når han spilte «My Funny Valentine» - ja, så spilte han «My Funny Valentine».
Pianotrioen har gjennomgått samme utvikling som annen moderne jazz, den som starta med den modale jazzens gjennombrudd – Miles Davis’ «Kind of Blue». Nå er Miles et ekstremt eksempel; det er liksom ikke mange likhetspunkt mellom hans innspillinger på Prestige – «ny» EP ute nå under tittelen «56» - og hva han stelte med i åra etter «On the Corner» (1972). Så markant har utviklinga neppe vært i pianotrioen.
«Entropies» er femte album fra Espen Berg Trio. Musikken favner bredt, fra det moderne/klassisk inspirerte (”Equilibirum Suite”), via griegske tonganger i ”The Parade”, til en fin tolkning av Stings ”Russians”.
Trioen består av ekstraordinært flinke musikere – hør hvordan bassist Bárður Reinert Poulsen følger bandlederen i unisone fortendelsløp i «The Parade»!
Vil Espen Berg uttrykke noe spesielt med albumet? Sånt er alltid vanskelig å høre i instrumental musikk, men sjøl sier han det sånn:
For meg er det viktigste med albumformatet at det forteller en historie. Entropies — et vitenskapelig begrep brukt for å beskrive tilstander av uorden og uforutsigbarhet, utspiller seg i selve musikken på plata, men refererer også til de mange konfliktene og utfordringer vi opplever i verden nå. I låtene har jeg tatt inspirasjon fra ulike verdenshjørner og musikktradisjoner, musikk av pianister som Craig Taborn, Nik Bärtsch, Keith Jarrett og Brad Mehldau, samt skrevet et nytt arrangement av Sting-klassikeren Russians.»
Han lykkes i sine ambisjoner, og det er vel unødvendig å si at trommeslager Simon Albertsen utfyller det komplekse musikalske landskapet til perfeksjon.
I likhet med Bill Evans, som ofte inkluderte gitaristen Jim Hall, utvider Espen Berg trioformatet tidvis med gjesteartister – Flavia Hurachi (fløyte), Joakim Munkner (cello) og Nils Olav Johansen (gitar).
Basert i bandlederens originale komposisjoner, har de lagd et veldig fint album.
Del på Facebook | Del på Bluesky