Bøye seg i støvet for Pil & Bue

Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.


Jeg ble imponert over Finnmarksduoen som åpnet for Seigmen rett før jul. At det er mulig å lage så mye lyd med «bare» gitar, trommer og vokal. Den sanne motsatsen til «for mye ræl» på scena.

Likevel må jeg minne meg selv på det når jeg hører på skiva. Ingenting ved den låter nedstrippet eller bart. Lydbildet de greier å produsere er helt utrolig immenst. «Låtmaterialet har vokst frem i form av spontane jam-sessions på lydprøver fra Bielefeld i sør til Båtsfjord i nord» - og kan jeg få anbefale og håpe at de fortsetter med det?

Etter å ha overvært mange jammer i mitt liv, antar jeg at det nok er enklere å produsere fete låter når man bare er to musikere. Selvfølgelig hjelper det at de begge er eksepsjonelt kompetente musikere, og vokalen er både spenstig og sjelegripende.

Dette er ikke bare litt imponerende. Dette er bøye-seg-i-støvet imponerende. Gitarist Petter Carlsen og trommis Gøran Johansen har produsert en liten perle av ei skive. Vidunderlig variert med nydelige tekster, et øyeblikksbilde av dagens skremmende samtid. Ettersom den er så variert virker den lenger enn den egentlig er når jeg hører på den, for jeg registrerer ikke at den begynner på nytt før jeg innser at den nok har gått et par ganger.

Og det er bare å innrømme: Jeg håper de har flere låter liggende klare, for jeg vil ha mer av denne «vi bare jamma og så ble det ei dritfet skive»-musikken. Kravstor er det lov å være, synes jeg. Særlig når det er så grunnleggende bra. Og de er like bra live!

Sleppefest blir på Parkteatret, og jeg gleder meg til gjenhør med denne smått fantastiske duoen. Der bør du også være!

Låtliste: Somewhere In Between // 222 // That LITTLE Sting // Everything Is Over // Shadowcasters // And Chaos For All // Giving In


Del på Facebook | Del på Bluesky

To herlige timer med Pil & Bue

(21.03.26) «Faen det e godt å se dokker. E de godt å se oss?» - publikum brøler i respons. Sjøl brøler jeg enda litt høyere inni meg, for selv om den siste uka har vært full av alt for korte netter og jeg er margsleten og dørstokkmila var lang, så måtte jeg inn i kveld og se denne herlige nordnorske duoen.


Maksimalt Laibach

(04.05.26) Munnharpe, søttitalls disco, beinhard techno og politisk budskap. Laibach har aldri vært minimalister, men her har maksimalismen tatt over fullstendig!


Det fins bare et United – Leeds United

(03.05.26) Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg holdt med Leeds. Hvilken historiebok!


Bernarr legger lista høyt - og lykkes

(03.05.26) Durand Bernarr: Blakk, sliten og forelsket ... men bedre enn noensinne!


Rusk i Turbo'n

(02.05.26) Det er blitt noen år siden sist jeg så Turbonegro live, og var nysgjerrig på om jeg husket hvordan bandet fungerte live med «han nye» vokalisten (2011/Tony S). Så da var det bare å spenne på seg Conversene, den svarte dongerijakka — nei, ikke båthatt — og sette kursen mot Rockefeller for å sjekke tilstanden på Turbo anno 2026.


Musikalsk manifestasjon fra Thåström

(02.05.26) Thåström har siden slutten av 70-tallet levert musikk som treffer og berører langt inn i sjelen. Det meste han gjør for tiden er av ypperste klasse, enten det er på plate eller på en scene. Det er magisk. Det er ren nytelse. For å tilfredsstille suget etter nytt materiale slipper Thåström et dobbelt live album fra turnéene i perioden 2022 – 2025.


Hvor gode er ikke Foo Fighters!

(30.04.26) En gave til fansen. Som salige platedirektør Audun Tylden ville sagt: Saker!